I 1968 var jeg på sykkeltur med en kamerat. Vi startet i Kristiansand og hadde syklet derfra til Bergen med omveier, og videre derfra til Vik i Sogn der kameratene min hadde en kjæreste (som han fortsatt er gift med). Etter Vik, syklet vi inn til Hafslo hvor vi overnattet. Men vi hadde litt tid til overs, så vi begynte å sykle inn mot Veitastrond. Da vi kom til Kvam, snudde vi. Tror det var været som var årsaken. På en måte opplevde jeg at målet var ikke nådd. Turen videre kom i alle fall til å gå over Årdal til Tyin og Fagernes – BYGDIN OG Hønefoss.
I 2009 var jeg på tur med bil og sykkel. Denne gangen overnattet jeg på hotell i Hafslo. En gang i tida hadde jeg hatt en kjæreste fra Hafslo, men det var ikke derfor jeg stoppet der. Jeg ville til Veitastrond!
(Hadde forresten en hyggelig prat på hotellet med en bussjåfør fra Birkeland busser som kjørte koreanske turister rundt på Vestlandet. Han var lei av å knote engelsk, ville gjerne snakke med en som i alle fall hadde bodd i bygda hans, Birkeland.)
Sykkelturen mot Veitastrond ble en hyggelig opplevelse. Mange steder var det bygd tunneler slik at bygda ikke ble isolert om det gikk snøras. Nå viste det seg at det gikk snøras der det ikke var tunneler også, så det hendte at bygda ble isolert likevel. Men for oss som syklet, trengte vi ikke å bruke tunnelene, men sykle gamleveien. Noen steder var den så gjengrodd at jeg nesten måtte brøyte meg gjennom med sykkelen.
Da jeg kom til Veitastrond, fortsatt et levende bygdesamfunn, var jeg så godt i gang med syklinga at jeg syklet videre inn til Tungestøylen turisthytte. Da var jeg plutselig midt i Jostedalsbreens rike, omgitt av breer så langt jeg kunne se vestover. Følte meg omgitt av veldig natur. Da jeg hørte i nyhetene at Tungestøylen ble blåst til pinneved i en vinterstorm noen år seinere, forsto jeg det veldig godt. Her kunne alt skje. At folk kunne bo så nær et sted som til de grader var i naturens vold, ble derfor mindre forståelig. Men folk klamret seg fortsatt fast på Veitastrond og på gårder både høyt og lavt i fjellsidene omkring Veitastrondvatnet. Det måtte de bare gjøre. Det var deres valg – et valg jeg godt kunne forstå, selv om jeg selv er født og oppvokst i en by.
Dagen etter syklet jeg videre ned til Walaker hotell i Solvorn. Derfra var ikke veien lang over til Urnes stavkirke. Har besøkt mange stavkirker, men den sto nå øverst på lista mi. Selv om den ikke er den største, er den imponerende med sine praktfulle utskjæringer. Og den er unik fordi den er den eldste stavkirken i Norge.
PS Overnatta også på Skogstad UH i 1968. I 2009 på motellet i Tyinkrysset.