Jeg har delvis bodd og besøkt Øst-Afrika i perioden 2010 – 2019 og har noen kommentarer til boka om “NILEN” – et interessant historisk storverk. Jeg har ennå ikke lest boka i sin sammenheng, men jeg har forstått boka slik at den tar opp hele det afrikanske kontinentets forhold til elva Nilen, på godt og på vondt.

I kapittelet “Østenfor innlandshavet” skildrer han en reise med toget fra Mombasa til Kisumu. Det er en meget levende skildring av opplevelsen av togreise som han lar skje med damptog i nåtid. Da jeg besøkte jernbanestasjonen i Kisumu i 2014, var stasjonen der, men ingen tog. Det hadde ikke gått tog til Kisumu på flere år! Årsaken så vi like utenfor byen: Kineserne holdt på å bygge en ny vei (i retning Bondo), og i den anledning hadde de revet jernbanesporet.

Diesellok har nå monopol som trekkraft – i alle fall på den resterende del av jernbanen, som jeg bodde like ved. Damplok. må du til jernbanemuseet i Nairobi for å oppleve. Det kommer sannsynligvis aldri til å gå flere tog til Kisumu med stivpyntede kelnere. Ikke en gang fra Mombasa til Nairobi; for der har den kinesiskbygde og kontrollerte “Madaraka” ekspressen overtatt for “The lunatic Railway”. På det toget fins ingen kelnere (dog spisevogn). Reisen tar 41/2time (+1time sikkerhetskontroll). 10 timer raskere enn «lunatic express».

Jeg kan langt på vei følge Tvedt når han skildrer tilblivelsen av jernbanen innover i landet fra Mombasa. “Det er vanlig for et land å bygge jernbane. Men det er svært uvanlig at en jernbane skaper et land.” Det gjorde “The lunatic railway”.

At hovedhensikten var å nå Nilens kilder, å skaffe kontrollen over dem, kan jeg følge langt på vei. Det samme sier mine kilder. Det eneste som gikk mot kysten var elfenben. På den annen side hadde man en forestilling i England om at Uganda var et slags paradis på jord, og at man måtte dit før tyskerne, som hadde begynt å bygge sin jernbane fra Tanga allerede i 1891.

Byggingen gikk fort, og det hadde sin pris; tusenvis av indiske arbeidere strøk med av tropiske sykdommer, malaria, arbeidsulykker, spist av løver og andre villdyr osv. Tvedt beskriver at de 30 000 inderne kom fra India med dhows. Vel, det gjorde de også, men mange kom også med dampbåter. Akkurat som lokomotivene og det meste av jernbanemateriellet som ble brukt på banen som også kom fra India. Til og med norske båter var engasjert! I 1899 kom noe materiell fra USA og firmaet som konstruerte stålbroene i Mau-fjellene var amerikansk.

Egentlig var planen å føre banen helt til Kampala, men underveis i prosessen ble det bestemt at de skulle bygge den til Kisumu ved bredden av Lake Victoria – som den gang tilhørte protektoratet Uganda. Fantastisk er historien om hvordan togene midlertidig ble “heist” ned i Rift valley på en togheis før det permanente sporet ned i dalen ble ferdig i 1904.

Tvedt skriver at det tok 27 år før jernbanen ble ført videre fra Kisumu til Kampala. Nei, den ble ført videre fra Eldoret til Kampala. Kisumu ble et sidespor fra 1931.

Men jernbanen skapte landet Kenya. Mens banen var under bygging, fant noen ut at det ville være praktisk å ha et jernbanedepot med verksted underveis. Valget falt på Nyerobi ved foten av åsene som reiser seg, før plutselig Rift valley senker seg nesten 1000meter. Men da er vi ved Limuru oppe i over 2100moh!!

Nyerobi som raskt ble Nairobi ble nokså fort hovedsete for administrasjonen av jernbanen, kort tid etter hovedstad i det nye protektoratet Kenya; i utgangspunktet et depot for jernbanen; i dag en kosmopolitisk millionby.

Tvedt beskriver videre den europeiske koloniseringen av Kenya – ikke minst Uasin-Gishu-platået, rett sør for dagens Eldoret. Han beskriver det som et område uten innfødt befolkning, bortsett fra noen nomader. Men det var da ikke her europeerne slo seg ned i store mengder. Det var i området nord for Nairobi, i det fruktbare høylandsområdet oppover mot Mt. Kenya der kikuyuene bodde. De var jorddyrkere og ble fordrevet fra eget land av hvite innvandrere som konfiskerte jorda deres og begynte plantasjedrift med de tidligere bøndene som “squatters”.

Eldoret nevnes som senteret for langdistanseløping i Kenya. Men er byen det? Alle treningsleire for maraton er lagt til byen Iten som tross alt ligger noen mil fra Eldoret. Der samles løperne, og det var der det hele startet. Det er riktig at de fleste av de kenyanske løperne tilhører en stamme, nandiene, som er en kalenjinstamme. Kalenjin som Tvedt skriver om er et samlebegrep om flere stammer. President Daniel arap Moi var også kalenjin, men tilhørte tukustammen, en svært liten stamme som kikuyuene trodde aldri kunne få presidenten i Kenya. Det var han fra 1978 til 2002 takket være et godt utbygd sikkerhetspoliti. Tror nok at nandiene ikke ville like at Tvedt kaller dem kalenjin. Det var de som faktisk påførte byggingen av “the lunatic railway” størst problemer da den ble bygd gjennom “The Mau Hills”. Vet heller ikke om visepresident William Samuei Ruto ville likt å bli kalt noe annet enn nandi; særlig ikke hvis han vinner presidentvalget i 2022.

Synes heller ikke noe særlig om Tvedts beskrivelse av luo-folket. Jeg kjenner for mange av dem til å nikke gjenkjennende. Han beskriver dem som svært primitive da jernbanen ble ført fram til Kisumu i 1901. “Ingen skoler, ingen byer, ingen klær”. Dessuten spiser de jord. Det gjorde kona mi da hun var gravid, faktisk ikke så uvanlig i Afrika.

Det virker som om det store omskiftet kom da halv-luoen Barrack Obama ble valgt til president i USA i 2008. NEI! Luoene var sterkt engasjert i frigjøringen av Kenya på 1950- og 60-tallet, de hadde visepresidenten Jaramogi Oginga Odinga i 1963, som gikk ut av regjeringen fordi han syntes ikke Kenyatta gikk langt nok. Hans sønn, Raila Odinga, tok utfordringen fra president Moi og var den ledende skikkelsen da “regnbuekoalisjonen” vant valget i 2002 (ikke mot Moi, men Uhuru Kenyatta!). Dessverre var kikuyen Kibaki alliansens presidentkandidat og han brøt alle avtaler med Odinga. Det førte til valgkuppet i desember 2007, som satte Kenya i brann. På den tida var luofolket det best utdannete i Kenya, det er skoler over alt i luoland, leger og ingeniører var mange luoer. Men de ble hele tiden motarbeidet av kikuyuene. Mange dro utenlands. En av de ledende luoene, Tom Mboya, ble myrdet i Nairobi. Han var på mange måter president Jomo Kenyattas høyre hånd; og ble svært populær, så populær at Kenyatta oppfattet ham som en trussel? Eller var det Mungiki?

Nei, i historiefortellingen om Kenya glimrer Nil-problematikken med sitt fravær. Kanskje det også har med det politiske tyngdepunktet i Kenya å gjøre, som er i høylandet omkring Mount Kenya. Resten av landet betraktes fra Nairobi som periferi – det være seg Kisumu eller Mombasa eller Marsabit.

Ser at utgivelsesåret for boka er 2012. Dessverre er dette kapittelet noe utgått på dato.