I løpet av to uker nå har jeg lest to svært gode nye romaner, en svensk og en tysk (i norsk oversettelse). Det har gitt meg gode leseropplevelser og også en viss innsikt i en problematikk jeg ikke hadde så god kunnskap om.
Den svenske er Mikael Niemis “Koke bjørn” som jeg ser er på bestselgerlistene. Det kan jeg godt forstå, ikke minst for språket i denne boka, selv om innholdet til tider kan være ganske brutalt. I utgangspunktet er det en slags kriminalroman hvor “detektiven” er ingen ringere enn prost Læstadius, grunnleggeren av læstadianismen. Handlingen foregår mot midten av 1800-tallet langt nord i Sverige. At det også er en kjærlighetsroman, en skildring av sosiale forskjeller og rasisme i nord-Sverige i grenselandet mellom Sverige, Norge og Finland. I store deler av romanen gledet jeg meg over den språklige rikdommen. Jeg synes boka gir et godt tidsbilde der autoriteten representert ved lensmannen “Brahe”, og den minste i samfunnet representert ved samegutten “Jussi” som etter hvert blir prost Læstadius’ beste hjelper.
Romanen “Olga” av tyskeren Bernhard Schlink, er også en historisk roman der handlingen er lagt til tidsrommet 1900-tallet. Det er moderne tysk historie som er rammen rundt historien, selv om de dramatiske begivenhetene i historien bare er bakgrunn og forutsettes kjent. Han har tidligere skrevet en prisbelønnet roman innenfor det samme historiske området: “Høytleseren”. Den er faktisk filmet av Hollywood under navnet “The Reader”. Den står høyt på ønskelista.
Det som gjorde denne boka så fascinerende var at Schlink på en ganske enkel og presis måte gir en forklaring på det store tyske sammenbruddet som skjedde i forrige århundre med 2.Verdenskrig som lavpunktet. Dette er tysk selvransakelse: Tyskernes urealistiske drømmerier. Det er lett å overføre dette til andre drømmerier i dagens nyhetsbilde: “Make USA Great again.”
God litteratur er alltid givende å lese, gir mye og også noe å tenke over. God litteratur er liv du selv ikke får leve.
