Dagen etter var været vakkert og den første kneika opp til Eidsborg stavkirke gikk greit. Vi var for tidlig oppe til at vi kom inn i kirken (det gjorde mine amerikanske venner i sin tid). Utrolig å tenke på at denne kirken er over 800 år gammel og har mye av sitt originale utseende i behold. Den har vakre omgivelser – mange gamle bygninger på museet i nærheten – etter min mening en av de vakreste av stavkirkene våre.
Ferden videre gikk gjennom typisk variert telemarkslandskap, småkollet, skog og små gårder. Ikke rart at dette er et kjerneområde for gamle tradisjoner. Ferden videre til Rauland bare bekreftet det inntrykket. Det er en av de vakreste telemarksbygdene jeg vet om. Så bar det over fjellet gjennom store hyttegrender forbi Rauland Høyfjellshotell og Møsvatn i det fjerne til Vemork.
Her forandret landskapets karakter seg dramatisk. Dypt der nede fra veien så vi kraftstasjonen på Vemork. Vi vandret Maristien og fikk sett “Rjukanfossen” – i dag uten vann – en gang i tida det “høieste” fossefallet i Norge og vår første egentlige turistattraksjon. Selv uten vann er dette gjelet imponerende. Her var Norges første turisthytte. Da elva ble bygd ut for litt over 100 år siden, forsvant alt dette. I stedet kom industrien til Rjukan.
Det ble i grunnen neste post på programmet: Besøk på industrimuseet på Vemork. Kraftstasjonen er en imponerende bygning i monumental stil. Her fikk vi se de første turbinene samt industrihistorien til Rjukan og selvfølgelig om krigshistorien – kampen om tungtvannet og gutta som krøp opp og ned juvet like ved bedriften. At det hadde ligget en 8 etasjes bygning foran kraftstasjonen var nesten umulig å tenke seg. Vi brukte god tid her – de hadde laget oppgaver for barna som skapte stor aktivitet. Dessuten hadde de gode vafler. Jeg fikk forresten tak i den første filmen om tungtvannet fra 1948 – der flere av gutta spilte seg selv!
Rjukan har sin spesielle historie. Bebyggelsen bærer jo preg av industriutbyggingen. At det er lite igjen av den i dag, er en annen sak. Sam Eyde, industrigrunderen, står nå der han, midt på torget.
Jernbanen ut til Mæl har i dag fått sin museumsutgave, men vi kjørte videre utover Vestfjorddalen med Gaustatoppen ruvende i bakgrunnen. Imponerende fjell – nesten et slags norsk “Kilimanjaro” – (kan jeg vel si som har opplevd Afrikas høyeste fjell?). Turen dit får vi ta en annen gang. Vi kjørte pent og pyntelig langs Tinnsjøen – der ferja i sin tid ble senket av norske sabotører. Visstnok ligger tungtvannet trygt på bunnen av Tinnsjøen. To av fergene lå ved brygga på Mæl, men det går ingen ferger til Tinnoset mer. Det er ikke så lenge siden de åpnet ny vei til Notodden.
Vi fulgte veien opp Tessungdalen og videre opp Imingfjellet der vi forlot Telemark for å kjøre inn i Buskerud. Denne veien var i sin tid bomvei, men i de seinere årene har den blitt fylkesvei. Veldig grei å kjøre for dem som skal sørfra til Hallingdal.
Så bar det i store slyng ned mot Uvdal. Ikke så mange hytter her, heldigvis. De var det flere av når vi kjørte mot Vasstulan øverst i Uvdal. Vi kjørte mer eller mindre direkte over Dagali mot Geilo – hvor hyttefeltene var mange og brautende – en demonstrasjon på forakt for naturmiljøet – etter min mening.
Geilo er nettopp et slikt sted – bygget på turisme. Det startet med Bergensbanen som begynte å rusle forbi i desember 1907. Det dukket opp flere hoteller ved jernbanestasjonen. Dr. Holms hotell var av de første – og lever i beste vedkommende. Seinere har det bare utviklet seg. Hoteller, hytter, vintersportsanlegg over alt, spa og rekreasjon. Selve Geilo er jo et sentrum med bymessig karakter – uten særlig sjarm.
Overnatting ble greit ordnet på Highland Lodge, mat ble spist på en kafeteria oppe i byen (faktisk utmerket norsk mat!) og dagtoget fra Bergen var i rute. Så begynte det å regne.
