Det var Siren som fikk meg med på mitt første besøk i USA – og det eneste fram til nå. Og siden jeg bare besøkte staten California, pleier jeg å si at jeg har ikke vært i USA, men i California. Fra flyet så jeg kanskje noe mer; Grønnland, deler av Canada, Seattle med mellomlanding osv. Men California er tross alt den folkerikeste staten i USA.
Det var Steve K som hentet oss på flyplassen i Los Angeles. Det var veldig greit, for å komme seg derfra og til Visalia, vår by i California, var ikke enkelt. Hvem er så Steve K? Han var gift med Sirens venn, Susan, fra oppholdet hun hadde som utvekslingsstudent hos familien Balerud for 25 år siden. Det var hun Siren hadde hatt kontakt med i ettertid.
Vi var ganske utslitt etter de lange flyturene, først fra Kristiansand til Kastrup, så fra Kastrup til Seattle og derfra videre til Los Angeles, og enda var dagen ganske ung. Det er når du reiser vestover at du plutselig får mye ekstratid. Men nå var det bare så vidt vi klarte holde øynene åpne.
Min første amerikanske fordom kom snart til å bli oppfylt: Vi havnet selvfølgelig i en gigantisk rushtidskø på vei ut av byen – på en vei som hadde minst 4 kjørebaner i hver retning. Uhyre kjedelig når vi visste at vi hadde lang vei igjen. Herfra så vi en liten bane som snirklet seg oppover mot redaktør Randolf Hearst palass. Den banen måtte de bruke som ville besøke dette palasset – som i dag er museum. Det var Hearst som ble portrettert i filmen “Citizen Kane” – som ble kåret til det 20. århundrets beste film. Mulig vi også fikk et glimt av skiltet Hollywood et godt stykke unna, for vi kjørte innover i landet mot Bakersfield og Visalia ved foten av Sierra Nevadafjellene. Underveis stoppet vi ved en kafé og vi fikk noe å drikke. Det trengtes for nå merket vi at vi var kommet inn i varmen. Endelig, etter noen timers kjøring kunne vi hilse på vertskapet vårt, Barb og Andy Balerud i Visalia. Da hadde døgnet vårt vart i minst 35 timer og vi var utslitt.
Det tok nesten to døgn til før jeg følte at kroppen min hadde landet.
Andy hadde en koselig bungalow sentralt i byen. Visalia er en middelsstor by (ca. 130 000innb.) i San Joaquin valley – verdens største hage blir det påstått. Behagelig, tørt klima, men varmt i sommermånedene – så varmt at Andy og kona “rømte” nordover til Washington der sønnen bodde når temperaturen steg over 90oF (= 32oC). Det kunne også være fordi Andy som en av de få i området, ikke hadde aircondition i huset sitt. Det ble fortalt oss at av og til brøt elektrisitetsforsyningen sammen fordi alle hadde AC-anleggene på når det var på det varmeste.
Andy var også av dem som ikke hadde svømmebasseng i hagen. Det var inntrykket mitt at alle andre hadde. Men han fikk låne et basseng borte i gata som tilhørte en eldre dame som ikke brukte det særlig mye. Han hadde en stor bekjentskapskrets – ikke minst fordi jobben hans var “Fundraiser” i YMCA (KFUM). Dessuten hadde Andy fire voksne barn, tre jenter og en gutt. Da vi var på besøk, var alle tre jentene der. Vi ble godt kjent med familien.
Andy var norskamerikaner på sin hals. Begge foreldrene hans var av norsk avstamning. Kona hans, Barb, var likeså. De vokste opp i Minesota. Han var svært stolt av sitt norske familienavn og mente det kom fra Vestlandet. Han likte ikke at jeg antydet at navnet måtte være fra Østlandet, siden det endte på -rud. (Noen år seinere kom Susan og Steve på besøk til Norge, og da tok jeg dem med til Ballerud gård i Bærum. Begeistringen var stor – og de kjøpte golfeffekter med “Ballerud” fra kiosken ved golfbanen der!)
På bilskiltene hadde han skrevet for eksempel “Caution – Norwegian driver”. Han kunne ikke mange norske ord bortsett fra “huffda” og “lutefisk” som han strødde om seg med.
Søndag ble vi tatt med i kirken. Der ble vi tatt godt imot og presentert for menigheten. Etterpå kom folk bort til oss og ville hilse. Et par kom bort til meg og hilste meg meget hjertelig. Da jeg skulle svare, var de borte. Det var bare en ytre gest. Min fordom om at amerikanere er meget overflatiske, ble styrket.
En dag ble vi tatt med til Sequoia National Park. Det er skogen med gamle kjempetrær. Typisk amerikansk – dette var verdens største trær. (De høyeste var imidlertid litt lenger nord i California.) Noen av dem var mer enn 2000 år gamle. Imponerende skogsområde. Andy ville ta oss med til et utsiktspunkt, men det viste seg at veien dit var stengt på grunn av mye snø. Vi prøvde likevel å gå dit, men tida løp fra oss, så vi måtte snu før vi kom så langt. Likevel var dette en flott tur i en imponerende nasjonalpark, mens de virkelig høye fjellene kunne vi bare skimte i bakgrunnen.
Dagen etter møtte vi den andre familien som Siren var hos som utvekslingsstudent: Familien Winn; det vil si nå var de skilt så vi møtte dem hver for seg. Særlig hun virket bitter, selv om hun hadde fått seg en holden venn med flott Cadillac – som vi skulle ha gleden av å cruise i baksetet av noen dager seinere. Vi spiste på fin restaurant. Ble litt overasket da jeg så et godstog tøffe gjennom gata. Ble enda mer overrasket da vi fikk vite at Norge slo Brasil i fotball. Ingen amerikanere syntes det var noe spesielt.
Neste dag reiste vi til Fresno for å besøke Susan og hennes mann. Vi stoppet underveis i Kingsburg, som i sin tid hadde mange svenske immigranter. Derfor hadde de en svensk festival der hvert år. På taket av kiosken sto en dalahest med typisk svensk utsmykning. Vi følte ikke akkurat at vi var i Sverige.
Besøket hos Andy og Barb var fint, men anstrengende, mye folk ut og inn, og Andys egen rastløshet var også med på å sette preg på oppholdet. Mer avslappet hos Susan, som hadde poolen som avslappende midtpunkt. Akkurat det nøt vi fullt ut. Vi deltok også på en gym og overvar en vannpolokamp som datteren var med på og spiste pizza på en italiensk restaurant. Observerte mange flotte hager, men det var som regel profesjonelle gartnere som reiste rundt og tilbød sine tjenester som skapte hagene, ikke folk med grønne fingre.
Dagen etter dro vi – Steve, Susan, Siren og jeg – nordover i retning San Francisco. Imponerende å se San Joaquin valley hvor fruktbar den er og hvor stor variasjon det er. Men denne dalen er helt avhengig av smeltevannet fra Sierra Nevada. Akkurat nå så det lovende ut – det var store snømengder i fjellet, noe vi nettopp hadde opplevd.
Vi kom til San Francisco fra nord (Berkeley). Midt mellom kjørebanene kunne vi se den lokale t-banen (BART). Vi kjørte mot byen over den store brua som går over bukta der, Oakland Bay Bridge. Vakkert førsteinntrykk.
Men her var det betydelig kjøligere enn i dalen innenfor kystfjellene. Tåkedottene lå i området rundt, men byen hadde ingen tåke. Det som også er typisk San Francisco er at byen har mange bratte bakker, så husene lå i trappetrinn ved siden av hverandre. At dette er en by som også har blitt rammet av store jordskjelv ble vi minnet om i mange sammenhenger. Vi besøkte jordskjelvmuseet blant annet. Vi observerte også den berømte kabeltrikken som i dag mer er en turistmagnet. Folk elsket å stå på stigtrinnet og halvveis henge utenfor. Byen hadde forresten moderne trikker også, og en veterantrikkerute i hovedgata: Market Street. San Francisco var altså en by med mye sjel.
Vi besøkte også Golden Gate park med den japanske hagen der vi også hadde Picknic. Overnatting på det erverdige “Recidence Marriott Inn” der de skiftet blomster hver dag i foajeen. San Francisco er en by det går an å trave rundt i. Vi følte oss rimelig trygge, selv om det i amerikanske filmer foregår utrolig mange biljakter i disse gatene. Vi besøkte blant annet den norske sjømannskirken, som lå praktfullt til med utsikt mot Golden Gate Bridge. Der traff vi bare på en svenske. Ingen vafler å få. Chinatown og Fishmarket ble også besøkt. Interessant.
Den neste dagen gikk ferden ut av San Francisco til Carmel og Monterey et stykke nedover kysten. Skikkelig snobbete steder. Skuespilleren Clint Eastwood var visst borgermester i Carmel. Vi kjørte også noe som ble kalt 17th mile drive mellom fasjonable golfbaner og rikfolks hus. Vi skuffet kanskje vertskapet ved ikke å synes det var imponerende. Overnattet på et greit hotell. Vi var de eneste som gikk morgentur. Besøkte det store akvariet i Monterey, så masse rare fisk, samt fisk som ikke var fullt så rar. Ingen tvil om at vertskapet vårt ville vise oss det rike California – la oss bli imponert. Bildet av USA som det største, beste og mest fantastiske i verden sitter langt inn i sjelen hos de fleste amerikanere.
Vi måtte tilbake til Los Angeles for å komme oss videre på turen. Det var vennen til Sally, Frank, som påtok seg dette i sin Cadillac. Vi la i vei ut mot kysten for å kjøre Freeway 1 langs kysten inn til L-A. Av mange kalt verdens vakreste kystvei. Først hadde vi en stopp i Madonna Inn, et glorete overpyntet sted hvor vi spiste lunsj. Typisk amerikansk. Frank fortalte at hotellavdelingen hadde spesielle rom hvor ett hadde en bisonokse innfelt i veggen.
Vi stoppet også ved Solvang, som skulle være et dansk-amerikansk sted. Jo da, det var slakter Jensen og bokhandler Kristensen, men det var ingen som kunne snakke et ord dansk.
Meningen var å kjøre Freeway 1 hele veien til Los Angeles forbi den fasjonable stranda i Santa Monica, men like bortenfor Santa Barbara var veien stengt på grunn av at den ikke var ferdig reparert etter siste jordskjelv, som var for nokså mange år siden. Dermed ble vi dirigert over på noen sideveier innover i landet. Vi merket en uro hos vertskapet. Etter en god stund nådde vi fram til Highway 101, der trafikken gikk tett, og snart sto vi i en nokså langsomtgående kø. Det begynte å nærme seg avgangstid, men heldigvis klarte vi å nå flyplassen i god tid før avgang.
Møtet med California var både positivt og negativt. Det mest positive var den velkomsten vi fikk og den vennligheten og varmen vi møtte hos vårt vertskap. Vi ble veldig godt tatt imot og behandlet. Klimaet er tørt og godt og varmt hele året unntatt noen måneder om sommeren da det er steikende varmt. Det er mye flott natur, både oppe i fjellene og ute ved kysten. Amerikanerne ellers var stort sett hyggelige mennesker, men av og til skinte hovmodigheten igjennom. Det er ikke lett å komme inn på dem – trass i at de kan virke utadvendte.
Amerikanerne er bortimot døve og blinde for at deres system trenger fornyelse – at det finnes bedre systemer enn det som er i dag. At mennesker fra andre land og kulturer kan ha noe som amerikanerne mangler, vil de knapt nok høre om. Det er hakket før de påstår at deres land er Guds utvalgte land – enkelte gjør vel det og. Men det var interessant å få oppleve det og få bekreftet de fordommene jeg har. Etterpå har jeg fått ytterligere bekreftelser gjennom bøker jeg har lest. Heldigvis kjenner jeg mange amerikanere som ikke er så typisk amerikanske.