Torsdag 1.juni 2017 kommer Kenyas store forfatter Ngugi wa Thiong’o til Litteraturfestivalen på Lillehammer. Dit hadde jeg også tenkt meg. (Ikke bare for å oppleve en forfatter jeg setter stor pris på, men også for å hilse på en god venn fra skoletiden – langt tilbake i tida. Men det er en annen historie.)
Vet ikke egentlig hvordan min interesse for Ngugi startet, men utgangspunktet var nok at jeg var på jakt etter litteratur som kunne fortelle meg litt om afrikansk kultur og måte å tenke på. Jeg bodde jo store deler av året i Kenya. Da ville jeg helst lese litteratur skrevet av afrikanere, ikke “muzungoer” (hvite) som levde blant afrikanere. I en liten bokhandel kom jeg over romanen “The Rivers Between”. Fikk forklart at den boka var pensum på alle skoler i Kenya. Den kom ut i 1965, men var egentlig den første boka Ngugi skrev mens han studerte ved Makereuniversitetet i Uganda. I dag (2017) er den endelig oversatt til norsk!!
Det er en fortelling som handler først og fremst om forandring og de utfordringene det afrikanske samfunnet står ovenfor. Den forteller om høvdingsønnen, Waiyaki, som vokser opp i denne brytningstida – sannsynligvis på 1920-tallet. De hvite har opprettet en misjonsstasjon like i nærheten av de to landsbyene som ligger på hver sin side av elva Honia. Det som skjer er både at de plutselig møter en ny religion, kristendommen, at det opprettes en skole og at de hvite etter hvert begynner å fortrenge de innfødte fra jorda deres. Høvdingen vil at sønnen skal gå på denne skolen for å fravriste de hvites “hemmeligheter”. Det gjøre han også, men beholder sin tilknytning til stammen inntakt – eller gjør han egentlig det? Blant annet tar Waiyaki selv opp konkurransen med misjonsskolen ved å opprette egen skole for barna i nabolaget.
Det er ingen tvil om at Ngugi skrev romanen som en slags kjærlighetserklæring til det Afrika han vokste opp i – ikke minst dets skikker og kultur. Romanen er full av poetiske skildringer av både mennesker og landskap. Men han stiller mange spørsmål underveis – ikke minst omkring omskjæringsskikken – inngangen til det å bli voksen. Sånn sett har han en parallell i den nigerianske forfatteren Chinua Achebes roman “Things Fall appart”.
Ngugi skrev denne romanen på engelsk. Det var litteraturspråket i Kenya på den tida. Det var koloniherrenes språk, men også det språket som nådde lengst i litterær sammenheng. Men det var ikke Ngugis morsmål. Det var gikuyu, siden han tilhørte kikuyustammen. Det var de som bodde i høylandet og som sterkest fikk føle kolonialismen på kroppen siden det var i høylandet kolonistene slo seg ned. Her utspant Maumaukrigene seg, noe Ngugi har skildret i romans form blant i romanen “A grain of Wheat” (Hvetekornet – nylig oversatt til norsk).
Utover på 70-tallet skjedde en språklig og politisk bevisstgjøring hos Ngugi, han skiftet navn fra James Ngugi. Politisk valgte han sosialismen. Da han havnet i fengsel i 1977 etter ordre fra visepresident Moi, skrev han på fengselets dopapir på gikuyu romanen “Devil on the Cross” – kanskje hans beste roman etter min mening. Etter den tid har Ngugi alltid skrevet romanene sine på gikuyu før han selv oversatte dem til engelsk. Han hevder selv at han får uttrykt seg språklig bedre på den måten; stilen blir mer muntlig – ikke minst fordi gikuyu først og fremst er et muntlig språk.
Hvorfor ikke på Kenyas andre hovedspråk – kiswahili? Det er jo et språk som ikke har noe med koloniseringen av Kenya å gjøre – det er et språk som oppsto i møtet mellom flere kulturer – afrikansk, arabisk, indisk og europeisk flere hundre år tilbake – og er stadig i utvikling. I dag kan alle i Kenya snakke dette språket – ja, langt ut over Kenyas grenser er det i bruk. Ngugi har skrevet også på dette språket, men ikke litterære tekster. For hans morsmål var gikuyu – et selvstendig språk som tilhørte høylandet.
NRKs reporter i Afrika uttrykte nylig forbauselse over at undervisningsspråket i Kenya var engelsk – og ikke kiswahili. Det kan en jo forstå ut fra den situasjonen vi har i Norge der vi forutsetter at undervisningen gis på et språk barna forstår – så nær talemålet deres som mulig. Jeg kan forstå spørsmålet til en viss grad – i alle fall i områder der kiswahili er hovedspråket. Men det gjelder bare ute ved kysten og i de store byene. Andre steder er kiswahili andrespråket, mens det lokale språket er førstespråket – det være seg kamba, ma, luo osv. Ja, engelsk var kolonispråket, men ble også skolespråket – også etter at kolonitida var over. Kiswahili er et språk det undervises i. Da kona mi gikk på skolen, var det en selvfølge, ingen diskuterte det. Da elevene var nye på skolen, var det nok fremmed, men lærerne kunne forklare ting på det lokale språket – det var ikke forbudt. Selv ikke Ngugi wa Thiong’o har hevdet at skolespråket ikke skal være engelsk.
Eller skal jeg spørre ham om det på Lillehammer på torsdag?