Da jeg var barn, bestemte jeg meg for at jeg skulle huske alt fra barndommen. Det var på mange måter en lykkelig tid også for meg. Jeg har oppdaget at det løftet har jeg ikke klart å holde. Barndommen står ikke helt friskt i minne – det er så lenge siden.
GEOGRAFI
Geografien tyder på at jeg er født med en sølvskje i munnen. Født på Frogner i Oslo i 1943 og vokste opp ved Bislett. Flyttet til Bærum da jeg var 16 år. Aldri følt smaken av sølv.
Min far var født og oppvokst i Oslo. Hans far døde allerede rundt 1905. Hans mor var i følge folketellingen i 1910: Fabrikkeier, i min barndom var hun pensjonert handelsreisende. Hun hadde sikkert levd et tøft liv som eneforsørger da hun døde i 1956. Vet ellers ikke så mye om min far, men han var entreprenør i sin tid med fin bil og leilighet, men det var før krigen. Jeg vet ikke helt hva han jobbet med i min barndom – han var mye fraværende. Han døde da jeg var 16. Da holdt han på å bygge huset vårt i Bærum. Min mor hadde arvet tomt på Bekkestua.
Min mor var født i Kristiania samme år og måned som min far i 1902. Familien flyttet til Egne Hjem, Bekkestua i 1905. Min bestefar var blitt småbruker – på si. Der vokste hun opp sammen med 4 søstre og 2 brødre. Hun bodde hjemme helt til hun flyttet sammen med min far i 1943.
Likevel var noe annerledes enn det gjengse. Det var min mor som var hovedforsørger. Hun fikk Kongens fortjenestemedalje i 1971 for lang og tro tjeneste – 50 år på samme kontor i samme bygning! Ligningsvesenet i Bærum var hennes arbeidsgiver. Det var ikke vanlig i samtida.
Derfor var det mor som var min faste og trygge forankring i barndommen. Jeg var enebarn. Det var sikkert tøft for min mor å være eneforsørger for både meg – og sikkert også delvis min far. Likevel hadde mor og jeg hele tiden gjennom oppveksten en viss avstand – både fysisk og psykisk.
BARNEHAGE
Å være hardtarbeidende mor betydde på 40- og 50tallet å gå på jobb fra kl. 0830 til 1600 hver dag – noe kortere på lørdag. For mor betydde det å gå til jernbanestasjonen rundt 0730 for å ta toget til Sandvika. Hun var hjemme fra jobb litt før kl. 1700. Lange dager.
Hvor var jeg i den tida? Det som var den store mangelvaren på den tida var barnehage. Mødrene skulle jo være hjemme og ta seg av hus og hjem, som det het. Vel, jeg hadde en farmor, Bess, som bodde hos oss, og hun gjorde nok sitt, men hun ville ikke være barnevakt for meg om dagen. Jeg husker jeg var i mange forskjellige barnehager; dagbarnehage ute på Vestkanttorget, barnehage på Kolsås, på Tjernsrud i Bærum, Sandviksåsen i Bærum – var litt praktisk for da kunne jeg reise sammen med mor på toget. Jeg ventet på henne på ei trapp nede i Sandvika til hun var ferdig på jobben. Siste året før jeg begynte på skolen gikk jeg – etter eget ønske – på Tomm Murstads barnehage på Voksenkollen i Nordmarka. Vi hadde egen trikk. Det kostet helt sikkert flesk for min mor, men jeg husker det som en fin tid – mye ute i skog og mark da. Gå på ski kunne jeg imidlertid fra før.
BALDERSGATE (1943 – 51)
Vi bodde i 5.etasje i en 5 etasjes bygning fra 1890-tallet uten heis. Den er der fortsatt. Opprinnelig hadde den store leiligheter i alle etasjer for folk med midler. Da vi bodde der var det bare ekteparet under oss som bodde i hele den 12 roms store leiligheten. De het Strøm, og ryktene ville ha det til at han var Strøm i firmaet “Steen og Strøm” – Oslos første varemagasin. Med rulletrapper! Alle de andre leilighetene var delt opp i mindre enheter.
Vår leilighet var en halv leilighet. Resten var loft. Vi hadde en lang, mørk korridor, et værelse med vindu i taket der Bess holdt til, et stort soverom, spisestue, stor stue med vinduer i nisjer i taket, klesbod og stort kjøkken med spiskammers. Kjøleskap var bare luksus, så det hadde vi ikke. Intet bad. Bading foregikk på kjøkkenet hver lørdag. Vi hadde bare kaldt vann i springen, så mor varmet vann på komfyren, som var fra før krigen. WC var på loftet – helt innerst. Å gå dit var skummelt – en kunne ble mørkredd av mindre.
I kjelleren hadde vi en bod, men der var det veldig mørkt og skummelt – var nesten aldri der. Der var også en vaskestamp som måtte varmes opp med ved. Den var nok for alle beboerne i gården, men jeg vet ikke hvor mange som brukte den. Min mor brukte den. Ikke så veldig enkelt å vaske klær den gangen. Både i kjelleren og ute i gården var det husdyr, rotter. De voksne kranglet over hvor store de kunne bli. De ungene som bodde i denne gården, lekte i gården, men det krydde ikke akkurat av barn. Av og til ropte en sur herre i 2.etasje at vi ikke måtte bråke, han sov middag. Nei, det var ingen god lekeplass for barn.
Krydde av barn gjorde det imidlertid like i nærheten – i den gården der Frogner kino lå – der hadde vi forresten våre første kinoopplevelser. Disneys tegnefilmer var populære, men jeg husker også jeg så noen russiske tegnefilmer – fascinerende eventyrfilmer. Det var en nyere gård, og forholdene var bedre for barn. Det hendte vi gikk på oppdagelsesreise i noen av nabogårdene. Blant annet fant vi ut at Oslos siste hestedrosje var parkert i et uthus i en gård – med hest og det hele. Eieren var utgammel så den hadde vel kjørt sin siste tur.
I døra til loftet var det et vindu. Det reddet livet vårt i brannen 10. Desember 1951. Da min mor slukket lyset på kjøkkenet da hun skulle gå og legge seg, så hun i vinduet at det var full fyr på loftet. Bess og jeg ble vekket og kom oss ned i første etasje. Da tisset jeg på meg, men ingen kjeftet på meg.
Vi hadde en stor radio fra før krigen som min far hadde gjemt på loftet. Han leverte inn en annen radio i 1940 da alle måtte levere inn radioapparatene. Den radioen overlevde brannen – selv om en brannmann bokstavelig tråkket på den under brannen. Radioen og avisene var de eneste massekommunikasjonsmediene på den tida. Far leste om brannen i leiligheten i en avis på vei hjem på toget fra en jobb i Sarpsborg.
URANIENBORG SKOLE
Situasjonen endret seg da jeg begynte på skolen i 1950. Det startet med Uranienborg skole – der jeg gikk 3 år. Jeg kan ikke huske dagen da jeg begynte på skolen. Uranienborg var en stor skole på vestkanten i Oslo. De hadde blant annet et stort skolekorps med flotte matrosdresser. (Undret meg alltid over at vi gutter alltid ble utstyrt med matrosdress når vi skulle være fine!?)
I klasserommet satt vi på pulter med lokk og fotstøtte på. De ble etter hvert byttet ut med stålrørsmøbler mer tilpasset vår egen størrelse. Ellers foregikk undervisningen med tavle og kritt. Lekser hadde vi også.
Vi hadde tre forskjellige lærere på de tre årene jeg gikk der. Tror jeg gikk i en blandingsklasse, men det kan jeg ikke huske helt. Siste året hadde vi en mann. Han het Brodersen. Han var krigsskadet. Skaden fikk han fordi han ramlet ned med et fly i Canada under opplæring. Han mente jeg var den flinkeste i klassen og halte meg opp til tavla for å vise de andre i klassen hvordan ting skulle gjøres. Det likte jeg dårlig. Jeg ville helst gjemme meg bort blant de andre. Han ville til og med at jeg skulle hoppe over et klassetrinn. Det ble ikke noe av, fordi jeg flyttet til en annen skole, Bolteløkka. (“Bolla” mellom venner).
Før det skjedde, var jeg innblandet i en episode i skolegården. En av de svakeste i klassen ville tøffe seg overfor meg. Jeg pleide å ha nistematen i en metallboks i ranselen min. Han slo boksen ut av handa mi og begynte å hoppe på den så den ble flat. Jeg kjente et voldsomt sinne inne i meg og dro til ham midt på snuten – og han ble liggende rett ut i skolegården – lenge. Noen år tidligere hadde jeg gjort noe tilsvarende da jeg ble provosert av noen barn på en feriegård jeg besøkte. Det rare var at det skjedde ingenting med meg. Ingen elever eller lærere henvendte seg til meg, jeg ble ikke innkalt til rektors kontor. Jeg gikk bare tilbake til klasserommet. Alt bare fortsatte som normalt. Hørte heller ingen ting de neste dagene, men det ble slutt på mobbingen.
LEK
Jeg lekte nok ikke så mye med andre. Hadde noen få “faste” venner – derav en klassekamerat. Hadde mine ting, men ordentlige leker var en mangelvare. Husker jeg fikk noen leketog av tre. Drømte hele barndommen om elektrisk tog. Det fikk jeg aldri – ikke før i voksen alder. Husker jeg fikk et laftet hus til fødselsdagen da jeg fylte 7 år. Det var stas. Av onkelen min, som hadde vært i Afrika, fikk jeg et spyd. En gang jeg hadde med meg en klassekamerat hjem (han var sønn av en fransk diplomat), moret han seg med å kaste spyd på ett av maleriene våre. Det likte min bestemor dårlig. Men ellers oppførte jeg meg pent. Jeg hadde ikke eget rom. Alle leker måtte ryddes bort umiddelbart leken var ferdig. Drømte om eget rom.
Eneste underholdning var radioen. Barnetimen for de minste interesserte meg aldri. Barnetimen for de litt større var bare hver lørdag, men da satt jeg med ørene på stilker. Likte ikke at min mor måtte støvsuge akkurat da………
forts…….
