80-tallet ble altså 10-året vi “oppdaget” Europa og begynte så vidt på Verden utenfor Europa. 90-tallet kom til å videreutvikle dette. 1989 hadde brakt oss til Tyrkia og Asia, i 1990 besøkte vi for første gang Afrika: Tunisia. Noen vil sikkert si: Tunisia er ikke det vi forbinder med det egentlige Afrika. Det kan absolutt være noe i det. Den første turen til Tunisia var en rein ferietur til Sousse, men vi kom oss litt rundt også. For sikkerhet skyld besøkte jeg Tunisia på nytt i 2001, da i studiesammenheng. Geografisk institutt inviterte oss geografer på en ukes studietur til dette landet mellom nord og sør – med ett bein i Europa og ett bein i den arabiske verden.
Men 90-tallet kom virkelig til å føre meg vidt ut; i 1998 hadde jeg min første (og siste) jorda rundt reise med fly. Jeg vil likevel ikke si jeg fikk sett så mye av verden, men California og deler av Australia var vi i alle fall innom. Men Europa var fortsatt på lista. La meg illustrere det på denne måten: I løpet av ett år besøkte jeg minst tre steder som het Roma; Roma Italia, Roma på Gotland og Roma i Queensland.
Vi hadde flere turer i Norge, men mest med svigerforeldre som fikk lyst til å se mer av Norge på sine gamle dager. Bilen brakte oss til Gudbrandsdal og Røros, Røldal og Haugesund osv. I fire år sensurerte jeg norskeksamen i Bergen, og det bakte meg til Vestlandet mange turer – delvis med tog – delvis med egen bil. I 1993 arrangerte Lillesand skolekorps tur med buss til Hamar og Lillehammer for å “prøvekjøre” anleggene der.
I Europa fortsatte vi med turer, delvis hele familien, delvis de voksne, delvis som skoletur, men nå uten bil. Familieturen gikk i 1991 til Portugal med Albufeira som utgangspunkt for flere avstikkere bl.a. til Cabo de San Vincente og Lisboa; i 1992 til Bulgaria (bare med Håkon) – en ukes rundtur med buss og en uke i Albena, med buss til Constanta i Romania. I 1993 gikk turen til London med fly, der vi blant annet opplevde musikalen “Cats”. Det var siste turen som begge barna var med på.
De to siste bilturene var det bare meg og Vigdis som var med på: I 1994 gikk turen gjennom østlige Tyskland til Praha; hjemover via Dresden og Berlin. Mye var forandret siden muren falt, men det var også mange rester etter det gamle. Litt seinere ble det biltur i Norge med svigerforeldre over Suleskarveien til Haugesund og Egersund. Året etter, 1995, ble det en på sparket tur i sør Sverige – fra Stockholm til Skåne og Båhuslen i bort imot 14 dager.
I 1991 var jeg tilbake i Berlin og Potsdam med tyskstudenter på skolen, året etter hadde vi en ikke fullt så bra tur til Travemünde – det ble den siste av disse turene med tyskelever.
Derimot var jeg med fysikkelever til CERN i Genève i Sveits både i 1995 og 1999. Det var en kombitur med fritid og alvor. Det var Ribereiser som sto for turene, og det var vel noen av de mest vellykkede skoleturer jeg har vært med på. Det var ikke bare fag, men også skiferie i de mektige franske alpene med Megeve og Chamonix som mål for turene.
I 1995 fikk jeg være med på en tur arrangert av Røde Kors og de Hvite busser til Polen: Auschwitz, Krakow, Wroclaw og Berlin – utryddelsesleirene til nazistene. Vi hadde med selveste Osmund Faremo som sannhetsvitne. Det ble en sterk opplevelse. Meningen var å ha med elever på en slik tur, men det ble ikke noe av fordi svært mange elever hadde vært med på slik tur i siste klasse på ungdomsskolen.
I 1996 ble jeg skilt og reiseaktiviteten begrenset seg en liten stund, det vil si den ble vendt mot fjellet og ikke minst Setesdalsheiene og området rundt Myklevatn, som jeg etter hvert ble skikkelig kjent med. Her var det forresten få stier å forholde seg til, så vi tok oss fram på kartet og vår egen intuisjon. Jeg fikk imidlertid min første egotripp med bil og støvler på Vestlandet med fottur til Vettisfossen og Friken, Jostedal og Nigardsbreen, Spiterstulen og Valdresflya.
Året etter, i 1997, vendte jeg tilbake til Nordland. Jeg hadde med meg Siren og Marit. Marit skulle til Australia, men hadde ikke vært i Nord Norge. Jeg syntes hun burde i alle fall få en liten smakebit før hun dro. Nordover dro vi via søsterkirkene på Hadeland – Røros – Trondheim – Saltfjellet – Bodø. Etter noen dager i Bodø – med turer til Keiseren, Saltstraumen og Kjerringøy, dro vi sørover langs Rv17, kystriksveien, der vi hadde mange fine opplevelser og utrolig mange fergeturer. Husker at vi videre sørover var innom Vågå og Lom – kjørte Valdresflya i tåke – overnattet på Hjelle i Øystre Slidre; var innom Bø i Telemark på veien hjem.
Samme året reiste engelsk og historielærerne til York for et opplegg ved universitetet der. Det ble en interessant uke blant annet om den romerske og norrøne virksomheten omkring byen, begge valgte byen til være hovedby i sitt område. I denne sammenheng besøkte vi Hadrians mur og noen andre steder av litt historisk interesse. Vi fikk også bekreftet at Newcastle var trendhovedstanden i England for tida. Aldri sett jenter gå så tynnkledde i iskaldt regn før.
Kollegatur til England og Skottland ble gjennomført i april 1999, denne gangen til Newcastle, der vi hadde dagstur til Lindisfarne og Edinburgh. Noe av hensikten med besøket var å bli kjent med det britiske skolesystemet og den skoleevalueringen som foregikk der.
Samme år dro jeg om sommeren på min egen ekspedisjon østover. I år 2000 gikk det ferge mellom Kristiansand og Göteborg. Det utnyttet jeg og fikk meg en dag i byen med sjel. Dagen etter tok jeg så toget fra Göteborg til Stockholm – en riktig X2000 ekspress. Jeg brukte en halv dag i Stockholm før jeg tok båten via Mariehamn til Åbo/Turku. Denne byen skulle være en svensktalende by, men de finnene jeg snakket med kunne ikke mye svensk. Utpå dagen tok jeg toget til Helsinki. Underveis stoppet vi på flere stasjoner, og ett sted kom en dame som ville sitte på det ledige setet ved siden av meg. Så jeg sa at det var greit hvis hun kunne snakke svensk. Hun var fra det svensktalende kystområdet, så det var ikke noe problem. Jeg tuslet rundt i Helsinki en dag; hoppet på et tilbud om billig hurtigbåttur til Tallinn. I ett døgn ruslet jeg rundt i Estlands hovedstad. Byen var full av kontraster: Den vakre gamlebyen, den nye skyskraperbyen og den ultrastygge boligblokkbyen en trikkereise utenfor sentrum. Fly brakte meg hjem fra Helsinki.
Året 1998 reiste vi jorda rundt. Både Siren og jeg var sykmeldte, og vi prøvde å roe oss med en tur til Paris i februar og Roma i april. For meg var jo Roma et andre gangs besøk, men en veldig bra gjenbesøk. Det er ikke mange andre storbyer jeg har vandret rundt i som denne, bortsett fra en by som jeg kom til for første gang samme året: Sydney, Australia.
Verden rundt turen var planlagt lenge. Siren ville besøke sin vertsfamilie, Ballerud, i Visalia, California der hun var utvekslingsstudent en gang på 70-tallet. Dessuten ville hun besøke sin datter, Marit, som selv var utvekslingsstudent i Toowoomba, Qld, Australia. Det gikk greit an å kombinere med en jorda rundt billett. Til USA fløy vi langt nord og fikk sett noen av fjordene og litt av innlandsisen på Grønland, Rocky Mountains i Canada. Vi skiftet fly i Seattle og fikk ett glimt av byen og vulkansøylen til Mt. Rainer som tronet like utenfor byen 4392 m over havnivået. Mens vi besøkte Visalia, Kingsburg og Fresno i en 14 dagers tid, fikk vi også en tur til Sequoia Nat. Park for å se på høye fjell og ikke minst gamle og store trær. Vi fikk også være med en tur ut til kysten, til Carmel, Monterey og San Francisco. Kanskje vi skuffet vårt vertskap da vi ikke var begeistret for å kjøre den private 17th mile drive mellom fine hus og golfbaner. San Francisco var derfor mer spennende, en by med sjel og jordskjelvkatastrofe hengende over seg.
16 timer i lufta mellom Los Angeles og Sydney var på grensen av hva det var mulig å fordøye av en flytur. Det var den gang verdens lengste flytur. Dessuten viste de katastrofefilmen “Titanic” mens vi hang der oppe i lufta. På grunn av at vi fløy “gal” vei, mistet vi datoen 2.juli 1998. Men ellers gikk alt greit. Vi fikk to dager i Sydney, det var selvfølgelig i korteste laget, men først ble vi kjørt, og så travet vi omkring så godt vi kunne. Vi skulle komme tilbake til denne byen noen år seinere, men det visste vi ikke da. Så fløy vi nordover til Brisbane, der Marit var akkurat da og bodde hos noen venner av henne litt utenfor byen (Cleveland). Videre dro vi til Toowoomba. Derfra fikk vi også en utflukt til Outback; bare 400km til en by som het Roma, der vi besøkte en familie som drev en kvegfarm i det området. Vi trodde vi var i tropene, men jeg har aldri frosset så mye noen natt på lenge. Vi fikk også noen dager i Coolangatta ute ved kysten der vi nøt strandlivet noen dager, selv om at det var litt for kjølig til å gå i vannet.
Vi visste ikke at allerede 3 år etter kom vi tilbake til Australia.
Ingen tvil om at 90-årene ga meg en sterkt utvidet horisont full av kontraster, de neste 10 årene skulle den stadig utvides….