KROKSKOGEN er skogområdet mellom Sollihøgda og Ringkollen – Sørkedalen og Lommedalen, grovt skissert. Det er et relativt flatt område som stiger langsomt vestover slik at den vestlige delen står opp som en rygg mot Tyrifjorden dypt der nede. Av høyereliggende partier på denne ryggen er vel Gyrihaugen mest kjent, med en fenomenal utsikt i alle retninger, både mot sør og øst mot sørøstre del av Krokskogen. Vestover går derimot blikket ut over Tyrifjorden like til Norefjell i det fjerne, mulig også Gaustatoppen – et fantastisk utsyn til alle kanter.
Vil ikke påstå at det er vanskelig å komme dit, men toppen ligger litt utenfor min allfarvei, så det har bare blitt noen få besøk, både vinter og sommer. Den sprøeste ideen fikk jeg i 1968 da en kamerat og jeg syklet via Stubdal og gikk opp på toppen St. Hansaften og ble der til det grydde av dag. En utrolig soloppgang i det disige været. Og så turen hjemover gjennom skogen til Lommedalen. Om jeg ikke har sett harer i skogen før, fikk vi sett det i alle fall da. Det hoppet og spratt over alt.
Vinterstid kan utsikten være enda mer praktfull. Her er hva jeg opplevde en februardag i 1969
Like nedenfor Gyrihaugen ligger en litt spesiell naturformasjon: Mørkgonga. Den besøkte jeg på sommerstid en gang, og det var bryet verdt. En mystisk dyp kløft i det vulkanske fjellet kunne sette fantasien i sving en mørk kveld. Her gikk det i sin tid en meget bratt ferdselsvei i sin tid. Kanskje seterjentene gikk opp og ned her med sine melkeprodukter til Fjellseter eller andre setre i nærheten? Eller hva med nattefrierne?
Like ved lå Migartjern som har fått navnet sitt etter bekken som renner ut av tjernet som sender vannet i en spesiell bue som får assosiasjonene til å gå.
Tror ikke jeg har gått hele veien fra Sollihøgda til Løvlia, men nøyd meg med å gå til Kleivstua eller Sørsetra. Det er fine turer, du aner Tyrifjorden vestover, og ved Kleivstua har du Dronningens berømte utsikt (selv om den ved Gyrihaugen er enda mer praktfull).
Men sommerstid har jeg flere ganger vandret den gamle kongeveien fra Lommedalen til Kleivstua og gått ned til Sollihøgda for å ta bussen. Det synes jeg er en spesiell tur, mye historie underveis. Veien har svært gamle røtter, men kongevei ble den i 1807 og 1826. Bernt Anker hadde store økonomiske interesser i veien fordi den kunne brukes til å frakte trekull til Bærums Verk. Jernverksindustrien blomstret på denne tida. Jeg vet ikke om jeg så for meg kølabøndene med sine lass underveis til verket da jeg vandret forbi Langebru, Benteplassen, Midtskogen og Bruløkka. En gang om våren jeg skulle gå veien, var den ikke brøytet forbi Langebru. Det var mye snø, men jeg tok sjansen på at hvis jeg vasset i snøen videre, ville jeg igjen komme til brøytet vei. Heldigvis stemte det. Men jeg husker det var en tung kilometer å stampe i snøen.
Dette er en interessant vei å vandre. En føler sterkt historiens nærhet. Kanskje noe av svettelukta fra trekullkjørerne fortsatt henger i noen steder…..
