I det vi kjører inn i byen, treffer vi en mann som holder på å ordne foran huset. Vi spør han om det er noen overnattingsmuligheter i byen. Han svarer at det er det, det er et hotell i sentrum, men så trekker han litt på det: Det skulle være fest i byen og markedsdag dagen etter, så det ville nok være svært urolig i sentrum denne natta. Men dere kan få overnatte hos oss! Vi har ekstra rom etter at barna flyttet ut, det ville være hyggelig. Det var utrolig hyggelig og sjenerøst av han og hans kone. Dagen etter opplevde vi opptog og marked i Schagen by før vi tok farvel. Etter hans råd anbefalte han oss å besøke Leyden på veien sørover. Som sagt, så gjort! Leyden var en flott gammel by.
Ferga fra Vlissingen til Breskens brakte oss over Rhinen til Belgia. Stadig ingen grensekontroll. Besøket i Belgia brakte oss til middelalderbyen Brügge og til kystveien Oostende – de Panne og videre inn i Nord-Frankrike. Vi kjørte parallell med Europas lengste trikkelinje som også følger kysten.
Vi besøkte hansabyen Brügge noen timer en kveld. Vi parkerte et godt stykke utenfor sentrum fordi vi trodde det var fullt og trangt inne i sentrum. Plutselig stoppet en bil bak oss og spurte om vi var norske. Ja, det var vi jo. Han hadde vært sjømann på norsk skip og ville vise oss veien inn til sentrum av byen. Han foran og vi bak. Til slutt kom vi til den store sentrale plassen. Der pekte han bort mot parkeringsplassen. Vi vinket takk tilbake. Saken var den at plassen var full, så vi måtte likevel finne en parkeringsplass utenfor sentrum, men det gikk det og! Denne byen var jo en Hansaby i mange hundre år og var et møtested mellom sør og nord. Varer fra sør ble formidlet nordover og vise versa. Byen lå nærmere havet før, nå var den blitt en innlandsby og levde av forgagne tider.
I Frankrike kjørte vi langs kysten av Normandie. Her er det mye historie, ikke minst fra 2.Verdenskrig og D-dagen i 1944. Men vi kjørte ikke ned for å se krigsminnene. Vi besøkte derimot Le Mont-St. Michel i Jerseybukta. Her er jo forskjellen mellom flo og fjære enorm, ca. 14 meter. Det er dessuten mye kvikksand i området som gjorde det farlig å bevege seg i vaddehavet. Flobølgen kommer inn med stor kraft to ganger i døgnet og kunne være farlig hvis en ikke er obs. Vi parkerte på parkeringsplassen og gikk en kort tur bort til øya. I dag er ikke det mulig fordi parkeringsplassen er stengt. Også den ble oversvømt av tidevannet. Selve øya er en øy preget av den katolske kirkes mange virksomheter med kloster, kirke, skole osv. Imponerende byggverk som er reist selv med vanskelige transportforhold.
Vårt hovedmål var Port du Crouesty, en turistlandsby ute ved kysten i Bretagne. Den gang i sin spede begynnelse, i dag et stort hotell og spa-område. Det var et flott område, ganske nær landsbyen Arzon slik at en kunne føle nærheten til det lokale når en var ute og flanerte. Her var både swimmingpool og adgang til å bade i kjølig Atlanterhavsvann. En gang vi gikk forbi den lokale delen av stranda, ble jeg overveldet av alle de toppløse franske damene som steikte seg på stranda. Om det er slik i dag vites ikke.
Husker vi hadde en sjødyraften på en restaurant nær havna med blåskjell, østers og sjøsnegler, det siste spist med knappenåler. Vi var også inne i byen Vannes, som ligger inne i ei bukt, og så på den gamle og den nye byen. Dette er et viktig område for fransk sjømat.
En annen gang dro vi til Carnac og så på steinene. Det er kjempestore steiner i hundrevis som på en eller annen måte er blitt stilt opp på rekke og rad tilbake i steinalder (selvfølgelig). Det fins flere slike områder i nærheten. Vi vet ikke hvordan det har skjedd eller hvorfor. Man tror det har med religion å gjøre ? på samme vis som Stonehenge i England. Man har funnet tilsvarende steinsamlinger så langt nord som til Sverige (og litt i Norge). Dette er jo et tidligere keltisk område. Mange av stedsnavnene i området har keltisk bakgrunn. Det er noen tusen som kan snakke bretonsk i dette området fortsatt, men dette språket er på vei til å dø ut. Det skylles ikke minst en bevisst fransk politikk som ikke aksepterer minoritetsspråk. Kelterne som i sin tid bebodde store deler av sentral-Europa, ble etter hvert fortrengt til de britiske øyene.
Vi hadde ventet å se noe mer til noen keltiske tegneseriehelter som hadde sin landsby i dette området. Asterix og Obelix burde være velkjent for mange. Ryktene vil at det var den steinglade Obelix som bar disse steinen på plass. Vi så en eneste hentydning til det like ved Carnac.
Vi valgte å kjøre den vakre Loiredalen med sine mange slott nordover. Det stemte bra, slottene lå på rad og rekke langs elva bygget av rike, franske adelsmenn, noen til og med av kongen av Frankrike: Chambord, det største slottet av dem alle. Dette er Frankrikes mest fruktbare område og det viktigste vinområdet. Ikke rart at adelen bygget slott på slott. Det skal finnes over 300 slott i Loiredalen. Vi var innom tre av dem, kanskje de tre fineste: Amboise, Chenonceau og Chambord. Hele området er med på UNESCOs liste over verdensarven.
Litt stusselig å komme lengre nordover. Vi kjørte utenom Paris og trafikkaoset der. Fra Orleans dro vi nordover til St. Dizier der vi overnattet på et hotell hvor det tydelig sto: “English speaking”. Det hørtes betryggende ut. Vi fant ingen åpne restauranter unntatt en kinesisk en hvor vi spiste et bedre måltid. Morgenen etter oppdaget vi at vi hadde glemt en paraply i restauranten. Vi spurte resepsjonisten (han som snakket engelsk) om han kunne ringe restauranten og høre om paraplyen var der. Det gjorde han fra bakrommet. Derfra kom han flirende tilbake: “Ja, jeg snakker engelsk, men kinesisk snakker jeg ikke. Dra til restauranten dere, bank på døra og gå inn og finn paraplyen”. Det var nettopp det vi gjorde. Etter et “patron ne pas la” fra den gamle kineseren som åpnet døra, gikk jeg inn i lokalet der vi hadde sittet, så at paraplyen fortsatt hang på stolen, tok den, hilste kort på den gamle kineseren som forsto og smilte.
Vi kjørte videre på den berømte La voie Sacrée – den hellige veien – mot Verdun, hvor jorda mange steder er full av beinrester fra de millionene som falt under slagene om Verdun. Første verdenskrig var kanskje verre for den enkelte soldat enn den 2. Det er nesten absurd å tenke på at i området rundt denne lille byen, ble det drept over 2 millioner mennesker. Var det ikke for høy pris? Noen historikere har stilt spørsmålene. En historiker kalte 1. Verdenskrig for “de udugelige generalers krig”. Kanskje var det noe i det. Vi var innom et par minnesmerker og en krigskirkegård før vi kjørte videre inn i ett av de fattigste områdene i Frankrike, gruvedistriktene i nord.
Verdun, krigsminnesmerke Vi var innom den minste av statene i Be-Ne-Lux, Luxembourg. Ikke så mye å skrive om bortsett fra at vi fikk parkeringsplass! Det var litt overraskende at folk ikke snakket fransk, men en lokal dialekt som kaltes luxemburgsk. Både tysk og fransk er offisielle språk. Folk i Luxembourg må derfor være temmelig språkmektige.
Et glimt av Luxembourg Like utenfor grens til Luxembourg ligger byen Trier. Jeg ville besøke byen og se "Porta Nigra" - den sorte porten fra romertid. Men jeg kom aldri skikkelig inn i Trier - på grunn av enveiskjøring - så Porta Nigra ble aldri besøkt av oss. Derimot fikk vi en fin tur nedover den vakre Mozeldalen, besøkte Bernkastel-Kües og Kochem med sine bindingsverkhus og slott.
