Den andre sykkelturen jeg hadde langt av lei, gikk av stabelen i juli 1963. Husker ikke så mye av bakgrunnen for denne turen. Hadde vel egentlig ikke noe ærend i Trondheim, bare hadde lyst til å sykle dit. Hadde til og med vært i Trondheim før to ganger på vei til lagsleir i Korgen og arbeidsleir i Tunnsjødal i nærheten av Namsskogan, men det var bare fra ett tog til et annet. Nå ville jeg få virkelig anledningen til å se denne byen med de trivelige menneskene (trønder = en som trives).
Nå holdt jeg på å studere geografi, var ferdig med det første semesteret. I helgene jobbet jeg som helgedagsreserve på Bærumsbanen. Da semesteret var over, jobbet jeg som ferievikar på banen til 12. Juli. Da tok jeg permisjon og slappet av i ei uke og bestemte meg for turen. Det ser ut til at jeg tok en rask beslutning, fordi turen startet klokka fem om ettermiddagen en mandag med strålende varmt vær. Mitt første mål var Eidsvoll, “grunnlovshovedstaden”. Dit nådde jeg klokka halv ti, så jeg fikk ikke tid til å studere omgivelsene særlig nøye, men jeg mener at veien dengang passerte forbi Eidsvollsbygningen. Jeg var nok rimelig fornøyd med farten på etappen, fordi jeg har notert 4 1/2 time på etappen som var på 85km. Her var det om å gjøre å komme i gang!
Seinere i livet har jeg besøkt den lille byen Eidsvold i Queensland, Australia, oppkalt etter sin norske navnesøster, men beholdt den gamle språkformen. Den ble grunnlagt av brødrene Archer i 1848. De kom til stedet den 17.mai og det var naturlig for dem å kalle opp stedet etter grunnlovens hjemby i Norge. De var jo norske må vite (enda de vokste opp i Skottland; foreldrene flyttet til Larvik i 1825. En mer berømt bror av dem, Colin Archer, ble født i Larvik). Her hadde de et rom i biblioteket viet det norske tettstedet Eidsvoll!
Dagen etter dro jeg tidlig nordover mot Hamar, det var varmt og godt sommervær, jeg sleit i Brøttumsbakkene, men passerte Lillehammer i god stil. UH på Hunder var fullt, men et karbonadesmørbrød inntatt på en kafé i Øyer gjorde godt. På Hundorp fant jeg endelig et sted å overnatte etter nesten 200km på sykkelsetet, og jeg var begynt å bli sår bak og stiv i muskulaturen.
Jeg var nå på god vei oppover Gudbrandsdalen, en dal jeg alltid har hatt et godt forhold til. Min fars fetter hadde hytte på Fefor ved Vinstra, og der hadde jeg vært med noen ganger til fjells. Nå blåste det ganske kraftig, men jeg hadde medvind så jeg nærmest blåste oppover dalen. Da jeg kom til Otta hadde jeg så vondt i lårmusklene, at noe måtte gjøres. Derfor skrudde jeg opp setet noen cm, og det hjalp såpass at jeg fortsatte med ny frisk.
Det går ganske mye oppover mot Dombås, men enda mer fra Dombås og opp på Dovrefjell og Fokstumyra, så jeg valgte å spise middag på en kafeteria på Dombås; for å samle energi. Dessverre har jeg ikke notert menyen, men det var nok til å komme opp bakkene. Videre gikk det veldig greit og jeg passerte Hjerkinn ? på toppen av Dovrefjell – i god stil. Derfra gikk det radig nedover til Oppdal i den trange Drivdalen. Tre år seinere skulle jeg starte en sykkeltur på Hjerkinn og trille samme veien ned til Oppdal. Det er imidlertid en annen historie som jeg skal komme tilbake til. Været var noe grått, men Snøhetta skinte som vanlig – “Enig og tro til Dovre faller” – som de sa i 1814. Denne dagen ble det tøffe 180km.
Neste dag spanderte jeg å starte seinere enn de andre dagene. Nå skulle jeg jo “bare” til Trondheim. Jeg har notert at ungdomsherberget på Oppdal var et hyggelig sted å overnatte, traff også noen hyggelige mennesker, men ingen som var på sykkeltur. Men i løpet av denne dagen skulle jeg møte flere som var på sykkeltur, blant annet en geologistudent jeg ble kjent med. Noen annet jeg så var mange lemen, flere kjørt i hjel av biler. Veistandarden var imidlertid varierende, både grusveier og asfalt. Det går for det meste jevnt nedover, men på slutten forbi Heimdal går veien over en åsrygg før den svinger ned mot stiftstaden, Trondheim.
Denne dagen tilbakela jeg 130km og var framme ved middagstider på det nye UH i nærheten av Bakklandet og Rosenborg. Dermed var “den store styrkeprøven” tilbakelagt lenge før den var oppfunnet. Jeg hadde jo tre overnattinger underveis, men børen var tyngre og sykkelen var dårligere enn den fantomrytterne bruker i dag. Jeg synes jeg var god jeg!!
Nå har jeg notert i den 7.sansen at jeg hadde to dagers ferie i Trondheim , en dag med stygt vær og en dag med noe bedre vær. Hva jeg opplevde husker jeg ikke i detalj, men jeg mener jeg opplevde Nidarosdomen og var en tur på Munkholmen. Men Trondheim er en by jeg har vendt tilbake til med jevne mellomrom, så hva jeg gjorde nå og hva jeg gjorde da, er jeg litt usikker på. Det jeg imidlertid er sikker på er at jeg tok bilde av Singsakertrikken i 1963.
I 1970 besøkte jeg byen med AKF (Akademisk Korforening) som var på tur til Nord-Norge. Vi hadde konsert i selveste Nidarosdomen: Nelsonmesse av Haydn med orgelakkompagnement. Den største opplevelsen hadde jeg imidlertid i 1977 da Nordlandskoret Con Brio sammen med Trondheim Symfoniorkester framførte Brahms Requiem. Det var en stor musikalsk opplevelse, også for kritikerne – og da håper jeg for alle de som fylte kirka til randen. Nidarosdomen er virkelig et nasjonalt klenodium, og jeg er glad for å ha bidratt med mitt i denne kirken.
Ellers har jeg vært innom og besøkt min sønn mens han studerte på NTNU. Det var i år 2000, og trikken i Trondheim var nedlagt, men Gråkallbanen hadde gjenoppstått. Måtte jo ta en tur. Heldigvis lever den jo ennå.
Søndagen fant jeg ut at det var tid for retur! Været var flott, ypperlig å sykle i. I første omgang ble det jo retur til Støren. Derfra fulgte jeg Gauldalen langs Gaula forbi Singsås, Haltdalen og Holtålen oppover mot Glåmos. Jeg har notert at etter hvert som jeg kom oppover ble veien dårligere og dårligere, muligens det skyltes veiarbeid. Men jeg kom fram til Røros sånn utpå kvelden en gang etter 160km på sykkelsetet. Det ble ikke så mye tid til å beundre bergstaden; det har jeg heldigvis fått tid til flere ganger seinere – til og med hatt omvisning i byen og i “bergstadens siir” – kirken. Johann Falkberget har gitt meg en god innsikt i forholdene her oppe i historisk tid.
Været dagen etter innbød ikke til de store kraftanstrengelsene, varmt og godt, kanskje for varmt. I alle fall tok jeg det virkelig med ro, slappet av ved mange bekker små. Ankom likevel Tynset tidlig på ettermiddagen, leide meg en hytte på en campingplass og slappet av der. Ikke så mye å finne på. Det ble 60 km denne dagen.
Da jeg bodde i Bodø, hadde vi en nabo som kom fra disse trakter, Hummelvoll. En gang jeg kjørte fra nord til sør, stakk jeg innom plassen. Ungene fortalte spente at de hadde funnet bjørnehår på skigarden like ved huset. Jegere var nå ute for å jage den vekk. Var nære den store villmarka.
Noen bjørn eller andre ville dyr fikk jeg ikke se da jeg bestemte meg for å starte midt på natta for å sykle videre. Den gang gikk hovedveien på baksiden av Tronfjellet gjennom Rendalen til Koppang, og så videre langs Glåma til Elverum. Det var Elverum som var målet, men dit var det langt, hele 200km. Jeg opplevde natta som kjølig, men Rendalen var en koselig dal å sykle gjennom, god plass mellom gårdene. Her ligger baksiden av det berømte Jutulhogget der trollet hadde brukt øksa i fjellet og laget et dypt gjel. Da jeg studerte geografi ble vi tatt med hit for å se hva som virkelig hadde skjedd. Imponerende. Enorme krefter var blitt utløst da vannet strømmet fra Østerdalen over i Rendalen på grunn av at isen demmet opp Østerdalen helt på slutten av istiden.
På grunn av sommervarmen og at jeg kjente jeg hadde syklet hele natta, tok jeg noen siestaer underveis. Det gjorde godt. Kom fram til Elverum utpå ettermiddagen.
Elverum har også blitt besøkt seinere – ikke minst i militær sammenheng. En periode hadde vi Terningmoen som base og sloss med Krigsskolen oppe i åsene ved Rena. Vi vant.
Neste dag var det kanskje enda varmere og litt lummert. Likevel var det ikke den helt store utfordringen å sykle langs Glåma på de rette veiene forbi Haslemoen for eksempel. Kom fram til Kongsvinger i god tid etter å ha tilbakelagt 100km. På Kongsvinger hadde de nettopp bygd et ungdomsherberge, som jeg var veldig fornøyd med å kunne overnatte på.
Solør og Odal: Dette er en del av Norge jeg nesten ikke har vært i siden. Kom en gang over grensa til Sverige i bil over Lundersæter. Det var alt. Her var jo i sin tid en stor invasjon av finner som slo seg ned i grenseskogene mot Sverige. Jeg kjenner til dette fra Nordmarka og Krogsskogen der det også var mange finneplasser. Det var jo mitt hovedfagsområde. Helt nede ved Drammen har de jo Finnemarka.
Dessuten er dialekten i Solør kjent for itakismen: “Det kriper sivogtive stigge dir nedover riggen din”!
Siste etappe var fra Kongsvinger og hjem ca 110km. Været var fortsatt varmt. Her fikk jeg pes av en svenske til han plutselig forsvant. Det gikk radig over Skarnes, Kløfta, Gjelleråsen, Oslo – hjem. Jeg var veldig glad for å være hjemme igjen. Fikk en dags avslapning før det var tilbake på jobb!
Alt i alt var denne turen lengre enn den jeg hadde med Jardar på Vestlandet. Sykkelen klarte seg bedre, men eikene var begynt å ryke mot slutten av turen. Den gamle NAF-veiboka viste jeg hadde syklet 1 200km. Noen av etappene var svært lange – opp imot 200km, noe jeg synes var ganske krevende. Har seinere sjelden syklet så lange etapper. Har vel funnet ut at 100km er en passelig dagsetappe på sykkelturer der terrenget ikke er alt for utfordrende. Da får du sett mer og kan oppleve mer.
(Alle bilden har jeg tatt!)
It’s truly very complex in this full of activity life to listen news on TV, so I
just use the web for that reason, and obtain the newest information.