Rart akkurat nå. På en måte er livet litt snudd på hodet, men det går framover. Må ta mine forhåndsregler, spise sundt (mye grønt), men ellers leve livet. Turene har blitt enda mer regelmessige. Dessverre er det ikke så mye liv på savannen nå enn hva det var bare for et år siden. Det har muligens en forklaring.
Kineserne bygger jernbane. Det går for seg. Egentlig ganske imponerende. Plutselig spratt det opp store depoter over alt. Da vi reiste til Zanzibar i september/oktober var det ikke spor av en kineser. Da vi dro til Watamu i januar, var kineserne i gang over nesten hele strekningen. En moderne jernbane blir bygget helt parallell med den gamle. Plutselig en dag var kineserne på vår savanne og bygget en vei tvers over. Vi har fått en ny og bedre vei, men du verden som den støver.
Vi måtte prøve å finne ut hvordan den var og hvor den gikk. Det var ikke så vanskelig å finne ut av. Der det tidligere var en ekspedisjon å komme til Stonyathi, var det nå en enkelt sak. Vi så flere bruer som var under bygging. Kinesiske vimpler og plakater på kinesisk og engelsk. Ingen tvil hvem som var byggherrer her. Flere steder så det ut til at selve baneunderlaget var ferdig, bare sporene manglet. I avisen kunne vi lese at de 500 første meterne av skinnegangen var lagt og at presidenten hadde vært og inspisert. Banen skal være ferdig om 2 år, men det er snakk om nesten 500km.
Det er rart med kineserne og Afrika. Her i Kenya er de veldig velkomne. Først og fremst er de entreprenører i vei og jernbanebygging, men det er tydelig at regjeringen vil ha sterkere bånd til dem. Kanskje er det fordi de ikke stiller noen etiske betingelser. Bare fortsett å mishandle deres egne, det bryr vi oss lite om, bare vi får de pengene vi har bedt om (og det elfenbenet som vi kunne tenke oss). Kineserne har blitt kjent som ikke akkurat rause mennesker; de legger ikke mye igjen etter seg. De er også blitt kjent for å stille harde krav til arbeiderne, ingen slinger i valsen. Noen har til og med blitt anmeldt for mishandling av arbeidsstokken. Det har jeg ikke hørt om i Kenya.
Det arbeidet de påtar seg, blir utført; pengene søles ikke bort i korrupsjon. Eller kanskje det skjer likevel? Regjeringen ble i alle fall kraftig kritisert for prisen på dette prestisjeanlegget – i alle fall når man sammenliknet med prisen på tilsvarende anlegg i andre land. På det øret ville regjeringen ikke høre.
Da vi kjørte til Stonyathi, valgte vi å kjøre tilbake den gamle veien. Det var tidligere vår lille gratis safarivei. Vi så alltid mange dyr, særlig gnu, sebra, antiloper av mange slag og giraff. Denne gange så vi nesten ingen. Hva har skjedd? Var det tørken som gjorde at de dro til andre steder? Har jernbanebyggingen skremt dem bort? Det siste er minst sannsynlig da den foregår et stykke unna. Kan menneskene ha skremt dem bort?
En nabo har rapportert at det foregår en del ulovlig jakt av sebra på motorsykkel. Han har selv fotografert ungdommene i aksjon. Sebrakjøttet selges ulovlig på markedet i Kitengela eller andre byer i nærheten.
Ellers skjer det mye rart for tida. Regjeringens nye grep for å dempe opposisjonen er å inndra frekvensene til de tre private tv-kanalene på nettet, ntv, KTN og Citizen. De har vel til sammen ca. 90% av markedet! Foreløpig ligger saken hos domstolene. Det blir likevel nokså drastisk hvis regjeringen får sitt igjennom. Noe av den viktigste meningsutvekslingen i dette samfunnet vil dermed forsvinne. På forhånd har regjeringen fått igjennom “sikkerhetslovene” som hindrer media i å arbeide fritt. En journalist ble hevet i fengsel fordi han skrev at presidenten har røde øyne! Det ser ut til at regjeringen vil ha Kenya tilbake til KANU-tida da Moi var president. Da var opposisjon strengt forbudt. De som kritiserte regjeringen, havnet i fengsel eller konsentrasjonsleir (detaine). Så var da Kenyatta Mois kandidat ved presidentvalget i 2002. Da ble han ikke president, men i 2013. Men han har tydeligvis ikke glemt. Vi må løfte i flokk, vi kenyanere må stå sammen – er slagordet. Vil regjeringen klare å stoppe twitter og andre sosiale kanaler?
Holder på å lese Raila Odingas memoarbok, “The flame of freedom”. Raila Odinga er opposisjonslederen i Kenya, og har vært i politikken siden 70-tallet. Hans far, Jaramogi Odinga, var visepresident under Jomo Kenyatta, far til den nåværende presidenten. Jaramogi brøt imidlertid med Kenyatta da han så hvilken autoritær og glupsk retning det bar. En kritiker av Kenyatta sa: “Vi har ti billionærer og ti millioner tiggere.” Det sa han ikke ustraffet. Ganske dramatisk å lese om hvordan opposisjonen ble trakassert og direkte mishandlet allerede i Kenyattas tid. Raila Odinga satt over 7 år i konsentrasjonsleir under president Moi og ble torturert i Mois eget Nyayo hus. En kort tid var han i Norge som politisk flyktning, sammen med Koigi wa Wamwere som var her mye lenger. Han, Koigi, skapte imidlertid diplomatisk brudd mellom Norge og Kenya i 1990 da han ble bortført av det kenyanske sikkerhetspolitiet i Uganda og havnet i kjelleren på Nyayo-house han også.
Det kenyanske politiet har ikke akkurat noe vakkert rulleblad, og de gjør ingen ting for å skjule det heller. Ved opptøyer ved en skole i Nairobi, møtte politiet opp med hunder, våpen og tåregass. Avisene skrev dagen etter om et kenyansk Sharpeville (med henvisning til det som skjedde i Sør-Afrika). Til og med president Kenyatta kritiserte politiets framgangsmåte.
Min erfaring med det kenyanske politiet er heller positivt. Blir vi stoppet av politiet, blir vi som regel vinket videre med en eller annen hyggelig bemerkning. Mine kenyanske venner er glade for å ha meg med. Hensikten er selvfølgelig at turistene skal føle seg trygge, dessuten ikke oppdage den daglige “småkorrupsjonen” som foregår. Den som gjør at det går an å leve av å være politi. Slik er det over alt, men vi opplevde det mye mer ubehagelig i Tanzania.
Salmah har blitt speider. Stolt i fin uniform. Kenya er speiderlandet, fordi speiderbevegelsens grunnlegger, Lord Baden-Powell, levde her og døde i Nyeri. Han ligger begravet sammen med sin kone, Olave, foran speiderhuset i Nyeri!
En liten kusiositet. Ved hovedveien mellom Mombasa og Nairobi grodde det opp en forstad uten navn. Det vil si alle kalte stedet Mlolongo, køen, fordi det alltid var en kø av lastebilder her som skulle veies og klareres. Greit navn ikke sant?. Kø er det fortsatt.
Så håper jeg at denne reiseberetningen slipper gjennom den kenyanske sensuren!
Ja, Kina-mann er effektiv! De er ganske bevandret i korrupsjon også – eh, tror jeg. Men så er det ikke så lenge siden det var noen norske vannverksjefer i Syd-Afrika heller. Sukk…