En måned etter sykkelturen til Preikestolen var jeg klar igjen. Nå var det fjellet som lokket – det virkelig ville fjellet – “der ingen kunne tru at nokon kunne gå”. Fullt så dramatisk var det ikke, men det er en kjensgjerning at ett av fjellstrøkene våre som er relativt lite besøkt, er Breheimen. Det var dit fetteren min, Ola, og jeg hadde tenkt å starte turen. Det var blitt 2.august – tid for fjelltur. Tog til Otta forlot Oslo Ø kl 0910 om morgenen. Vi ankom Sotaseter med buss 9 timer seinere – midt i Breheimen.
Sotaseter er et ypperlig utgangspunkt for turer i Breheimen. Jeg har valgt stedet som startsted for turer hele 4 ganger, sist i 2008. Området har både lett og vanskelig terreng med muligheter for langturer, toppturer og koselige turer langs Stilla.
Vi hadde fått beskjed om at breen var grei å passere uten fører. Vi kom oss greit over breen som stort sett var dekket av snø. I 2008 var det ikke så greit, for da var det bare is. Problemet var at tåka var tett så det var vanskelig å orientere seg på breen. Vi måtte unngå brefallet. Derfor gikk vi ut av breen litt høyt oppe, men tåka lettet og vi fikk flott utsikt over Nørstedalen.
Regne gjorde det fortsatt, og på vei utover dalen fikk vi problemer med å krysse enkelte bekker som hadde svulmet opp på grunn av regnet. Våte var vi fra innerst til ytterst da vi endelig kom fram til Nørstedalsseter.
Her fikk vi seng, tørket klær og oss selv og fikk god mat. Vi var foreløpig de eneste gjestene. Et skikkelig tordenvær mot kvelden rullet mellom fjellene. Det dundret og smalt slik det bare gjør i fjellheimen. Kort tid etterpå ankom to klissvåte og slitne jenter setra. De hadde sittet under en heller bare få hundre meter fra setra under tordenværet. De var ikke klar over at redningen var så nær. Den ene av dem kjente jeg fra trikken. Det ble en hyggelig kveld, men tidlig til køys.
Et sted passerte vi en liten elv som kastet seg utfor et stup (Bukkebotn) like ved stien. Ola drømte han snublet og datt utfor. Det gjorde han heldigvis ikke. Vi var slitne da vi kom fram til Sognefjellshytta.
Vi installerte oss og oppdaget at det ikke var trafikk på Sognefjellsveien. En rekke biler var parkert utenfor. Noen fortalte oss at veien var stengt i begge retninger på grunn av all nedbøren. Denne dagen hadde noen arrangert en bretur på Fanaråkbreen for “skipbrudne” turister. Det hadde vært en selsom opplevelse, for turistene hadde stilt i utstyr som ikke egnet seg for brevandring.
På Skogadalsbøen kom vi i prat med en kar som etter hvert trodde Ola var en lokal fyr. Ola tok nemlig til å prate dialekt som i mine ører lød hallingdølsk. Ola hadde jo studert norsk og familien hadde hytte i Hallingdal. Fyren trodde mer og mer at Ola var en virkelig lokal størrelse og stilte ham spørsmål om mer lokale forhold. Og Ola svarte. Jeg opplevde det som en slags bløff fra Ola sin side, men seinere gjorde han det til en vane å snakke hallingdølsk- det ble en del av hans personlighet. Han skiftet seinere av den grunn fornavn. Denne episoden har imidlertid undret meg i ettertid.
På Skogadalsbøen traff vi også Sylvi og Åse. De studerte til å bli apotekerteknikere. Vi hadde følge med dem neste dag til vi kom til Olavsbu. Da jeg så lysbildene fra turen mange år seinere, gjenkjente jeg Åse på bildet. Hun var da gift med en fra Lillesand og bosatt i nabolaget. Jeg viste henne bildene. Dessverre døde hun ikke lenge etter av kreft.
Været var nå helt topp og plutselig så vi fjellverden omkring oss i all sin prakt. Ikke minst når vi passerte bandet over til Olavsbu og hadde Mjølkedalstind (2138moh) rett opp. Har aldri hatt noen trang til å klatre opp på disse toppene. Ola var ikke fornøyd med bare å gå til Olavsbu, han ville videre, og jeg hang på. Den ble en lang vandring i snø og slaps utover Rauddalen, men til slutt forsvant snøen og da ble det bedre. Men nå begynte jeg å kjenne det alvorlig i knærne. Det begynte å gjøre alvorlig vondt i nedoverbakker. Denne dagen gikk vi i 10 timer. Gjendebu ble stedet for overnatting. Nå var vi kommet inn i den “travle” delen av Jotunheimen med mange folk.
Nå var været virkelig blitt sommerlig og fra Gjendebu gikk turen videre opp “Bukkelegeret”, en skikkelig oppoverbakke. Noen steder så vi advarselsskilt: “Ikke gå her”. Det hadde vært en ulykke der en fjellvandrer hadde gått feil og falt utfor et stup. Det har imidlertid også vært ulykker der seinere. Vi kom greit opp og begynte på den smertefulle veien nedover mot Memurubu. Da var knærne mine så vonde at jeg fortalte Ola at jeg ikke kunne gå lengre i dag, men ga ham frihet til å gå videre hvis han ville. Det valgte han og forsvant oppover mot Besseggen. Jeg håpet at knærne mine kunne bli bedre til dagen etter slik at jeg også kunne gå Besseggen.
På den hyggelige Memurubu (som ikke ble drevet av Turistforeningen) møtte jeg Tove og Marit. Vi pratet og ble enige om å slå følge over eggen dagen etter. Vi kunne sende ryggsekkene med båten til Gjendesheim. Det ville hjelpe belastningen på knærne mine.
Turen over eggen var praktfull. Det var ganske bratt opp, du måtte klatre litt. Har jo funnet ut mange år seinere at det eneste riktige var å gå opp Besseggen, for den motsatte veien er for skummel for høydeskrekken, det opplevde jeg mange år seinere. På toppen møtte jeg igjen Sylvi som hadde forlatt Åse på Gjendebu. Det var likevel vondt å komme seg ned til Gjendesheim. Knærne var ikke særlig samarbeidsvillige.
Likevel besluttet vi å forlenge turen dagen etter. Fra Gjendesheim gikk bussen enten svært tidlig eller ganske seint. Vi fant ut at vi gikk til Sikkilsdalen ville vi rekke en buss midt på dagen som korresponderte greit med toget på Vinstra. Så sagt så gjort. Turen til Sikkilsdalen var stort sett nokså flat. Vi hadde en trivelig tur i det fine været. Vi var litt spendte på hestene som gikk på beite der, men dem så vi ikke noe til. Heller ikke til noen kongelige – de har jo hytte i dette området.
Avskjeden med Tove og Marit skjedde på Vinstra stasjon. Jeg hadde litt kontakt med Tove etterpå, men ikke så veldig lang tid.
To dager seinere var jeg på ny på jobb på Bærumsbanen.
Turen ble en opplevelse av fjellet i alle dets avskygninger. Godt og dårlig vær. Slit og strev, men mange gode opplevelser også for ettertida. Synes det er hyggelig å tenke tilbake på og skrive ned det jeg husker akkurat nå. Det er mye dramatikk i Jotunheimen, og mye grønnere enn i Rondane. Mye kulturhistorie også underveis som gamle seterstøler og tråkk. Jeg likte bedre å gå i Jotunheimen enn i Rondane når det kom til stykke.
NB! Alle bildene i denne bloggen er fra turen i 1967.