Jeg har allerede skrevet mye om hva vi gjorde i Kenya. Vi fikk jo tid til utflukter både inn i landet og ut til kysten. Jeg har vel også fortalt om gåturene i Kitengela jeg hadde som gjerne gikk til den gamle jernbanen på kanten av den gamle savannen, som nå var ”grabbed” land og blitt farlig. Temperaturen var norsk sommerlig, ikke for varmt, 24C på det varmeste. Inntrykket var at det var grusomt tørt; vi hadde en liten regnskur på den måneden vi var der. Skotøyet ble sandete, og du følte du fikk støv i øyne og nese hele tida. Ikke uten grunn kaller jeg Kitengela ”støvets by”.

Da var det godt å ha Brigitt, hushjelpen, som til stadig vasket sko, tøy og tok den daglige oppvasken og annet renhold. Jeg og flere til ble bortskjemt av dette. Ungene også; å rydde opp etter seg var nesten et ukjent begrep for dem. Den største ulempen var at du aldri fant sko eller sandaler på plass fordi Brigitt hadde vasket dem og satt dem til tørk ute! Arbeidskraft er fortsatt billig, så hushjelper tjener ikke så mye, men hun så ut som hun trivdes.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Selv om det ble diskutert lite politikk denne gangen og vi så lite politikk på tv, er det klart at den politiske diskusjonen var til stede, men jeg tror ikke folk har så store forventninger til politikken og politikerne som de hadde for noen år siden. Det er jo en slags politisk fred i Kenya nå etter håndslaget mellom den ”valgte” presidenten Uhuru Kenyatta og ”folkets president” Raila Odinga. Nå knytter det seg spenning til om visepresident William Ruto i det hele tatt vil bli nominert av Jubilee-partiet til neste valg i 2021; og hvem vil han møte – Raila Odinga igjen? Han har jo bare tapt 3 – 4 valg.

 Raila  Ruto

Kenya er jo på mange måter et land i økonomisk framgang. Shillingen har faktisk styrket seg i forhold til dollar, noe vi som turister merket meget godt: For to år siden tilsvarte 100Ksh ca.8NOK; denne gangen kostet 100Ksh ca. 10NOK. Ikke det at vi følte at vi var ”fattige”. Det er det nok flere kenyanere som er, både i byene og på landsbygda. Men den kenyanske middelklassen øker sterkt, noe vi kunne merke i Kitengela, som er en by som tiltrekker seg middelklassen. Men Kenya har et stort problem akkurat nå: Det utdannes flere fra universitetene enn det arbeidsmarkedet klarer å absorbere, så det er stor arbeidsløshet blant unge, nyutdannete. Og her er det verken NAV eller tiltak fra myndighetenes side for å avhjelpe problemet.

Kenya er et land som tror på det private initiativ. Selv om det som skjer i Eastleigh er ute av myndighetenes kontroll, skjer det i alle fall en økonomisk utvikling som alt i alt styrker kenyansk økonomi. Da myndighetene prøvde å presse somalierne ut, fikk det store negative konsekvenser for kenyansk økonomi. Hvilken rolle kineserne spiller, har jeg ikke oversikten over, men den er sikkert ikke liten. Hvor stor betydning for eksempel den nye SGR jernbanen vil ha, vites ikke, men jeg observerte stor godstrafikk på jernbanen mens jeg var der. Persontogene er sprengfulle hver dag, og i 2018 fraktet jernbanen over 1 million passasjerer.

Det finnes i det hele tatt få offentlige styringsmekanismer i Kenya. Et unntak er Kenya Power som har monopol på strømleveranse. Jo da, det hender at strømmen uteblir noen timer en gang i blant. Her sendes ikke ut varsler om arbeid på linja. Kenya har først og fremst vannkraft og noe jordvarmekraft.

Alle hus i byen Kitengela har sin private vannforsyning (borehull) og avfallssystem (septikktank). Det har vi også. Nå har vi problemer med vannforsyninga fordi borehullet har gått tørt. Det gjelder alle de 80 husene. Det må nok bores et dypere hull. Til og med søppelhentinga er privat. Hvor søpla havner hen, vet jeg ikke, men det er sikkert en større søppelplass hvor ting bare dumpes.

De lokale veiene er det få som bryr seg om. Det ble riktignok bygget en ny bru over en ”seasonal” river siden vi var her sist, men det er alt. De 3 km med vei til Fountain view Estate er så dårlig at den nesten ikke er å komme fram på. I tillegg lager de humper som er så bratte, at du må stoppe helt opp for å komme over dem uten å ødelegge bilen. I naboområdet, Uchan, har de nå fått noen veimaskiner til å utbedre veiene der, så der skjer det noe, men de er også i ferd med å stenge veiforbindelsen mellom bydelene. Ett ord kan ikke finnes på kiswahili: Vedlikehold! Det tror jeg kenyanere knapt nok vet hva er.

Det kan virke som om butikkene er åpne bestandig, søndag som hverdag. Ingen problemer med å skaffe det meste.

På ett område har Kenya lenge vært ledende – trolig i verdenssammenheng. Det gjelder bruk av mobil som betalingsmiddel. Systemet kalles m-pesa og har vært i bruk i minst ti år nå. Med det systemet kan du betale det meste. Noen steder vil de bare ha betaling i m-pesa. Vipps er bare babyen i forhold.

 matatu   buss

I storbyen Nairobi merker en at en ikke har fått bygget ut et skikkelig kollektivnett. Busser og matatuer (14 seters minibusser) har ingen faste ruteopplegg. De kjører fra og til sentrale steder i sentrum av byen og kjører når de er fulle. For dem er det om å gjøre å få så mange turer som mulig mellom Nairobi og utgangsstedet for eksempel Kitengela. Da er det å guffe på, helst utenom køene, for å få flest mulige turer. Passasjerene får versågod finne seg i det. Trafikken står ellers mye i stampe i rushtidene; det kan ta timer å komme på jobb. Mange ønsker bedre bruk av den gamle jernbanelinjen. Da må den nok rustes opp, og det koster som sagt penger……

      Kenyatta conference center, tegnet av en norsk arkitekt, Karl Henrik Nøstvik fra Bodø.

Men det er faktisk blitt bedre etter at de har bygget to omkjøringsveier; the northern and southern bypass. Særlig den siste har vi hatt stor glede av når vi skulle til nord-Nairobi og Rift valley.

Så vil jeg nevne to områder som Kenya er blitt banebrytende: Røykeforbud på alle offentlige steder. Røykereklame er forbudt, men sigaretter er ikke blitt avgiftsbelagt. Likevel synes jeg at det er sjelden man ser folk røyke i dette landet. Derimot er alkoholreklame i høyeste grad tillatt. At kenyanere drikker til dels mye, er det ingen tvil om.

Nytt er det at det ikke er lov med plastposer i butikkene. Det har absolutt gitt synlige resultater. I stedet opererer butikkene med ikke så holdbare tøyposer. Bedre enn ingenting, er min lille erfaring.

Kenya er et land full av kontraster, den dypeste fattigdom i slummen i Nairobi, til den mest overdådige rikdom bare et steinkast unna i bydelen Karen for eksempel. Ingen tvil om at Kenya er underveis, men hvor det fører hen er det få som vet. Det er ingen tvil om at økonomisk er USA et forbilde; sosialisme er det få som snakker høyt om. Ingen av de politiske partiene som jeg har hørt om, har hatt noen spesiell politisk profil. Til nå har de fleste partiene vært stammebasert, med noen unntak. Det ville vært gunstig om partiene ble mer verdibasert og gå på tvers av stammene, men det tar sin tid. Kikuyuene mot resten holder ikke i det lange løp.

Turistene bør stort sett føle seg trygge. Det gjør i alle fall jeg. Landet har mye å by på, safari og fjellklatring i innlandet og badeliv ute ved kysten. Har prøvd det meste.

  Karibu sana

Turen til ”Hell’s gate” ble noe helt annet enn jeg hadde drømt om. Trodde ikke jeg skulle få gjøre slike sprell på mine gamle dager. Blir fortsatt litt skjelven når jeg tenker på det. Glad for at det gikk bra.

Lake Naivasha er en av innsjøene i Rift valley, den mest tilgjengelige fra Nairobi. I dag er det rosedyrkingens hovedområde og etter hvert også blitt et attraktivt turistområde med mange hoteller og camper. Dessuten kommer flodhestene opp av sjøen om kvelden.

Men først hadde vi problemer med å finne et sted å overnatte. Det hotellet vi hadde sett for oss, var selvfølgelig stengt. Det lå helt innerst ved Lake Naivasha. Så prøvde vi ”Elsamere” som i sin tid var Joyce Adomssons hjem (Hun med historien om løven Elsa.) Det ble stemt ned av den yngre garden som ville ha noe mer moderne. Etter tre forsøk til, havnet på et virkelig fint hotell, Lake Naivasha Resort, et virkelig flott hotell med høy standard. Det hyggelige var at det var ikke så mye dyrere enn mange av de andre hotell/camper vi hadde vært innom underveis. Bra var det i alle fall, men flodhestene dukket ikke opp da det ble mørkt….

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

Det som er spesielt med ”Hell’s gate” er at det er den eneste nasjonalparken det er lov å gå eller sykle for å oppleve dyrelivet. Salmah og Rasha meldte seg frivillige til å sykle. Jeg følte at lysten til å sykle var der, men å oppleve dyrene i fred og ro var å gå. Det er Kenyas nest minste nasjonalpark, og det består av en kløft utformet av vulkansk aktivitet, men med en nokså flat bunn. Her vandret dyrene, og her gikk, kjørte og syklet vi. Det er i dette miljøet at filmen ”Lions King” foregår, og vi fant til og med ut hvilken klippe den unge løveungen ble presentert fra i sin tid.

Veien var til de grader kjørbar, så det ble litt gåing, og litt kjøring på meg og de andre, mens vi kjørte i passende avstand til de to syklende. Dyrelivet var nokså sparsommelig, bortsett fra sebra. En bøffel tok riktignok kursen mot oss, men ombestemte seg heldigvis. Men det jeg har opplevd tidligere å gå på savannen og oppleve dyrelivet der, var noe helt annet enn å gå på en støvete landevei med dyrene omkring deg.

Klippen i “Lions  King”?

Plutselig kom vi inn på en asfaltert vei. Det var veien til jordvarmeanlegget Olkaria. I Kenya utnytter man jordvarmen til produksjon av elektrisk kraft. I dette området er det nokså hett i de øvre lag av jordskorpa med mange varme kilder.

Vi parkerte bilen og syklene, og så begynte det som skulle være en spasertur på 2,5km, trodde vi. Vi begynte å gå en godt oppgått sti som plutselig forsvant ned i en dyp kløft. Der lå utfordringen. Selv om kløften hadde mange trinn i den myke bergarten, betydde det også bratt fysisk klatring nedover i kløfta som etter hvert ble større og større og dypere og dypere. Jeg var glad vi hadde med guide som var til stor hjelp både til å støtte og til å fortelle hvor vi skulle sette føttene. Det var nemlig helvete vi var kommet ned i. Vi besøkte underveis både djevelens soverom og kjøkken, men da vi kom til djevelens loft, dit måtte vi klatre med tau, sa vi nei takk. Nå hadde vi sett nok av djevelens verk!

Det var en fantastisk kløft vi var i, noen steder var den nok over 100 meter dyp. Forklaringen skal visstnok være: For mange år siden var alle innsjøene i Rift valley samlet i en gigantisk sjø. På grunn av vulkansk aktivitet i området, hadde plutselig vannet fått strømme fritt ut og skåret seg dypt ned i de nokså løse sedimentære bergartene. Dermed var helvetet skapt (ganske parallelt med andre helveter på jorda!)

Fra dette fysiske helvete, bar veien etter hvert hjemover forbi et annet helvete på jord, slumbyen Kiberia (med ca. 1 million mennesker) nær veien vi for forbi i stor fart – The southern bypass.

Før det passerte vi på hovedveien mellom Nairobi og Naivasha toppen av ryggen på Rift valley – over 3000moh. Her var det grønt og fint og jordbruk; men det har hendt at det har falt snø her, uten at det har blitt liggende.

Utslitte kom vi ”home” – for å slappe av til hjemreisen…..

Vi besluttet at vårt siste sprell her i Kenya skulle være en tur til ”Hell’s gate”. Jeg kjenner ikke til bakgrunnen for navnet, men utgangspunktet er en gigantisk kløft som vann fra Lake Naivasha utformet en eller annen gang for lenge siden.

Men før det hadde vi besøkt to interessante plasser i Nairobi: Sheldricks orphanage (barnehjem) for foreldreløse eller syke elefantunger, og giraffsenteret for den utrydningstruete nubiske giraffen, også kalt Rotchilds giraff. Som en avslutning reiste vi til det store nye kjøpesenteret nord i Nairobi: Two Rivers. Felles for alle tre var at det var stufullt av folk.

Mange folk beskuet epefantbabyene, derfor var det bare forestilling fra kl 11 til 1200am

Besøket hos elefantene var kanskje det mest interessante. Foreldreløse eller syke elefantunger blir brakt til dette senteret i Nairobi for å bli flasket opp der av voksne mennesker. Det var elefantunger mellom ett og 4 år vi møtte, og de så absolutt ut til å være i god form. Vi fikk forresten vite bakgrunnshistorien deres mens de ruslet omkring på et lite område under presentasjonen. Noen fikk lov til å klappe dem. Hensikten var at når de vokser opp, skal etter hvert kunne tilpasse seg livet i villmarka – ikke minst takket være de eldre elefantene som faktisk er med å hjelpe. Over 270 elefantunger er i dag blitt voksne ”ville” elefanter i parken Tsavo East”. Fantastisk!

Giraffsenteret presenterte en utrydningstruet art, den nubiske giraffen. Der kunne vi, hvis vi orket i trengselen, mate giraffene med små pellets. Noen av de unge klarte heldigvis å nå fram til giraffene, men det så ut som de fleste giraffene synes at det var litt for mange folk – og holdt seg borte.

Two Rivers Mall lå helt på den andre siden av Nairobi og var en lang kjøretur gjennom sentrum av byen, alltid travel også på en søndag. Det er ikke så mye å si om dette gigantiske kjøpesenteret (det største i Øst-Afrika) enn at det krydde av folk, det var ”Eid mubarak” og fri for de fleste. Det er første gangen i Kenya jeg har følt meg kald mens jeg spiste middag. Hjemme viste termometeret +18C.

Det er kjølig det!!

Det virket nesten kjølig å gå av toget på Nairobi Terminal. Det er forskjell på 31C i Mombasa og 20C i Nairobi. I vrimmelen av folk som ville ha oss til kjøre drosje med dem, var det bare en som kunne kjøre oss til Kitengela – det var jo motsatt retning av hvor alle andre skulle. Hjem kom vi trass i stor trafikk og at en lastebil hadde kjørt seg fast i den gamle togbrua med for høy last.

Buda kjørte oss tidligere på dagen fra Kilifi til Mombasa på en indre vei, som var mer enn god nok for oss. Fikk litt bedre inntrykk av livet på landet i ”mijikondaland”. Mijikonda er fellesnavnet på stammene som holder til her ute ved kysten. Deres kultur er absolutt preget av den kystnære swahilikulturen. Mye palmer, og mange landsbyer der jordhytter var det normale og der moskeen tronte som kirken gjør i våre bygder, barn lekte eller gikk på skole, og kvinnene gikk i sine fargerike gevanter med børen på hodet. Underveis passerte vi en madrasa – skole for undervisning i islam.

At vi da kom over tre timer for tidlig til toget som to av oss, Fatma og jeg, skulle ta til Nairobi, gjorde at ventetiden ble noe lang. Så begynte sirkus sikkerhet, der vi, bagasjen og samvittigheten måtte kontrolleres på alle bauer og kanter. Jeg måtte gi fra meg en saks som hadde overlevet tre andre sikkerhetskontroller. Men, nei, den var forbudt på toget, basta.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Togturen gikk utmerket den, vi fikk faktisk et glimt av Mt. Kilimanjaro underveis, og vi kom til Nairobi samtidig med at de andre akkurat nådde fram til Kitengela. Det tre timene med venting var ikke helt bortkastet. Heller en tur med toget enn tre timer i bilkø – og mye sikrere.

Vi har nemlig vært på ferie. Ikke akkurat luksus, men absolutt utmerket standard på et hotell like utenfor Kilifi (som ligger mellom Mombasa og Malindi) der vi delte en leilighet med tre soverom og stort oppholdsom med wi-fi og det hele; med swimmingpool for både voksne og barn samt sjarmerende ”restaurant” nede i jungelen der apene faktisk ikke var til særlig sjenanse. Ungene var i utgangspunktet litt skuffet fordi det virket noe “primitivt”, men dagen før hjemreisen ville de gjerne være en dag til. Selv syntes jeg at stedet var sjarmerende på sin primitive måte.

Noe av det beste med stedet, var personalet som ikke visste hva godt de kunne gjøre for oss. Det er viktig når en skal være noen dager på samme sted. Det største minuset var stranda som hadde litt ”strevsom” adkomst (fordi en eller annen myndighetsperson forbød bruk av egen eiendom som adkomst) til stranda og som ikke helt var av kyststandard. Det ble museumsbesøk av gamle swahiliruiner, turer i området med sommerfugler og fuglesang, kosing med slanger, båttur med dhow med bading (ca +25C), utforsking av krabbeliv og spising av sjømat – og en ekstra utfordring for noen med kombinasjonen vind og litt høye bølger. Med andre ord: Feriesysler og avslapping. 

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

Vi besøkte blant annet noen ruiner fra 1400-tallet som av en eller annen grunn gikk til grunne. Det er mange slike ruiner i Øst-Afrika. Litt lenger nord er ruinene i Ghedi, som er på UNESCOS liste over verdensarv. Det ser ut til at det kan ha en viss sammenheng med nye inntrengere: portugiserne. Swahilikulturen  er en meget spesiell kultur som har oppstått i møtet mellom flere kulturer, den afrikanske (bantu), den arabiske og den indiske. Hovedformålet var handel – og for å kunne handle måtte man ha et språk, et språk som utviklet seg som en sammensmelting av ord og uttrykk fra de forskjellige språkene til kiswahili i dag. Dette språket har i sin natur derfor vært villig til å ta opp i seg elementer fra mange forskjellige språk som området har vært i kontakt med, portugisisk og ikke minst engelsk. Det skjer for så vidt fortsatt. 

Vi hadde tre avslappende dager i passe varmt vær. Regnet gjorde det bare om natta. Mye grønnere her ute ved kysten enn innover i landet.

***

På en tur møtte jeg tre unge gutter rundt 6 år. De viste fram sine nye leketøy; emballasje av leketøy de sannsynligvis hadde funnet på søppelhaugen. De strålte av fryd. Jeg syntes jeg kjente igjen emballasjen som dukken Rasha fikk til 8-årsdagen, hadde vært pakket inn i. 

Det er 24C i Mombasa. Det er ”kjølig” til å være østkysten av Kenya.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

Toget seg langsomt inn på stasjonen i Mombasa terminal. Vi hadde nettopp reist fra Nairobi med den nye SGR Madaraka-ekspress. Toget hadde vært underveis uten stans i 4timer og 45 minutter – omtrent samme avstand som mellom Oslo og Bergen. Det gamle toget brukte i sin tid 14 timer og var nattog. Du måtte som regel regne med noen ekstra timer – og kanskje noen uventede tekniske problemer underveis. Det nye toget brukte kortere tid enn rutetabellen.

Toget var selvfølgelig smekkfullt. Stor stemning og mange barn. God service fra personalet som også drev med salgsvirksomhet. Vognene virket ok, setene var gode å sitte i, i alle fall på 1.klasse. Minnet litt om setene på NSB B3 vognene i gamle dager, men de hadde ikke mange reguleringsmuligheter. Litt uvant å reise med et tog hvor lyden fra skinneskjøtene absolutt var hørbare. Var det umulig å legge helsveisete skinner i et afrikansk landskap?

Dessuten var det flott å se det kenyanske landskapet fra toget. Banen ligger ofte høyt i terrenget (ofte på fylling eller bru) slik at utsikten mot landskapet var godt tilstede. Landskapet er stort sett ganske flatt, noen steder er det nesten folketomt – andre steder er det dyrket for eksempel med store sisalplantasjer. Litt over halvveis passerer vi gjennom Tsavo National Park, den største i Kenya. Har vært der før, så det var spennende og se om vi fikk oppleve ”wildlife” fra toget i 100kmt. Det fikk vi.

”Elephants” ble det mumlet gjennom vogna da vi passerte noen elefanter som fredelig beitet et stykke fra jernbanelinja. Og det skjedde flere ganger. Så det ble mye titting ut av vinduet på landskapet som for forbi. Det er noe jeg trives med, nesten bestandig. Landskapet er på mange måter landets sjel.

Selv om vi hadde følelsen av å kjøre i et nesten flatt landskap, er sannheten at vi sank fra ca. 1600moh som er Nairobis høyde, mens Mombasa ligger ute ved havet. Derfor går det litt langsommere motsatt vei. (Vel, det brukte bare 10 min. lenger tid!)

Jeg har reist mange ganger mellom Nairobi og Mombasa med bil. For meg har det alltid vært stressende. Lastebilene er som regel overlesset og kryper av gåre i 50kmt. Det blir det utrolig mange forbikjøringer av. Forbikjøringer krever liv – har hatt skumle opplevelser noen ganger. Med toget var det bare avslapping.

Det største minuset var den overdrevne sikkerhetskontrollen på stasjonen i Nairobi (og Mombasa på tilbakeveien). Her ble vi sjekket fra topp til tå, og bagasjen ble gjennomlyst minst to ganger. Unødvendig stress etter min mening.

Så var det bare å vandre ut i det ”kjølige” Mombasa. Der sto våre venner og ventet. De hadde kjørt tidligere på dagen fra Kitengela til Mombasa, så egentlig var vi nokså bortskjemte.

Først kjørte vi (feil) til havna i Mombasa, men fikk heldigvis svingt unna i tide – ellers kunne vi kanskje blitt sendt som båtfrakt tilbake til Norge? Vi endte derimot på en restaurant i sentrum av Mombasa. Der spiste vi en bedre middag mens vi nøt Mombasas kjølighet og trafikklyder fra restaurantverandaen med flott utsikt mot byen.

*******

På veien tilbake til bilen passerte vi to mødre med små barn som forsøkte å søke ly for natten med noen papplater og annet skrot. Det var kveldens tankevekker – og store kontrast.

Jentene ville til Nairobi og handle til eid. Men skal man handle billig i Nairobi, drar man ikke til Nairobi sentrum, men til bydelen Eastleigh der alt er så mye billigere…..

På mange måter en merkelig bydel. Du kan gjerne kalle den en by i byen, med sin egen økonomi og sitt eget system delvis utenfor kontroll av myndighetene. Den kalles ikke uten grunn ”Lille Mogadishu”. Bydelen kontrolleres faktisk fra Somalia, der forretningsfolk har valgt å investere i Eastleigh istedenfor i hovedstaden Mogadishu. Der herjer jo al-Shabab og andre terrorister. En kan jo lure på hvor disse pengene kommer fra. Kanskje piratvirksomheten langs kysten av Somalia?

Da kenyanske myndigheter i 2012 oppdaget hvor mange somaliere som egentlig bodde i Kenya, ville de hive dem ut. President Kenyatta satte igang en antisomalisk kampanje. Man begynte med en systematisk trakassering av somaliere, også i Eastleigh. Mange tusen somaliere trakk seg ut av landet, men det gjorde de sammen med mellom 10 og 40 milliarder Ksh, og det rammet faktisk kenyansk økonomi ganske sterkt! Derfor fant myndighetene ut at somalierne like godt kunne bli og drive sin business i fred.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

Og det har de virkelig fortsatt med.

Men å komme dit er ikke som å komme til en åpen og vennligsinnet by. Trafikken er stor og ikke regulert. Gatene er noen steder nesten uframkommelige. Søplet flyter. Somaliene sier det kan de ordne opp i, men myndighetene svarer at det er deres jobb. Altså skjer det ikke noe. Det skjer likevel stadig fornyelser; gamle hus rives og nye forretningssentre skyter opp. Her er stor aktivitet over alt. Men å handle i disse butikkene er visstnok ingen fornøyelse.

Selv fikk jeg klar beskjed om å holde meg i bilen. Mzunguer var ikke særlig velsett i Eastleigh. Miljøet er somalisk/muslimsk, du ser folk i tradisjonelle muslimske klær over alt, noen kvinner er helt tildekket, men hijab brukes ikke. Siden vi var der på en fredag, stengte butikkene mens det var gudstjeneste i moskeene. Somalierne er mer ”konservative” muslimer enn de kenyanske muslimene, og de har ikke så lett for å akseptere den religiøse toleranse som er så vanlig i Kenya. Det er noe vi også kjenner til fra Norge.

Jeg prøvde å få tak i noe av dette miljøet ved bruk av kameraet. Selv om kameraet er ganske lite, burde jeg kanskje ikke ha gjort det. Jeg var ikke klar over at det var fotograferingsforbud i Eastleigh – på grunn av terrorismefaren. En person så jeg hadde kamera og ville ha penger fordi han trodde jeg hadde tatt bilde av ham; en politioffiser hadde sett kameraet idet vi kjørte, men reagerte ikke, heldigvis. Men noen ble sint fordi jeg satte mine venner i fare. Det forstår jeg godt.

Eastleigh er ingen vennlig bydel.

Men maten på den eritreiske restauranten vi besøkte, «Asmara», var i grunnen ganske god.

Da jeg fortalte noen venner at jeg skulle en tur til Kenya i sommer, var det noen som spurte; er det ikke forferdelig varmt der nå som det er sommer. Da kunne jeg fortelle at siden vi vil befinne oss 2* sør for ekvator og 1600m over havet, er det vinter og kjølig her nede.

Hittil har jeg snakket sant. Da vi kom hit var det +16, i går var det ganske mye sol og oppe i +22*C – altså normal norsk sommertemperatur. I dag morges var det bare grått, og +15*C – ikke særlig vanskelig å aklimatisere seg fra sommertemperaturene hjemme. Den største forskjellen er selvfølgelig at det er tørke her, alt er brunsvidd og det er støv i luften. En fordel er at det derfor lite mygg (så en i går) slik at det er liten fare for å bli smittet av malaria.

Foreløpig har vi ikke foretatt så mange sprell. Nærmest gått på oppdagelsesreise i nærmeste nabolag. For her skjer det masse rart på bygningsfronten. Det skyter opp det ene fine huset etter det andre. Vårt byggefelt (med ca.80 bungalover) var nærmest pionerer. Nå er vi nesten omringet av nye, store hus med mur, piggtråd, elektrisk gjerde, tvtallerken, fin port og ofte eget borehull for vann med lagertank på stativ og hund som bjeffer i vei. De veiene vi gikk før, er i dag ofte sperret av piggtrådgjerder til folk som krever landområde. Nytter ikke med bare et skilt her.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Veiene er fortsatt et kapittel for seg. Fra hovedveien og ned til oss, ca. 3km er det en sammenhengende krøttersti med innlagte humper så en ikke skal fristes til å komme over 20km/t – det er fort det. Dessuten er det trafikk av gående, bod-bodaer (motorsykler), tuk-tuks og sauer, geiter og kyr på beite i veikanten. Garantert at hvis det kommer et regnskyll blir det hele omdannet til en hengemyr.

Har sett at noen veier er blitt kjørt opp med veihøvel, så kanskje det vil skje noe positivt på veifronten også. (Det viste seg det var en annen bydel, så for oss er det intet håp).

I vårt område er det ikke mye fattigdom å se, mindre enn tidligere. Kitengela er en av de rikeste byene i Kenya, og det merkes på husstandarden. Mange har akademiske jobber i Nairobi. Å komme til Nairobi har etter hvert blitt et større og større problem. I rushtida kan det ta timer å komme til Nairobi, så mange kjører av gårde ved 6 tiden om morgenen.

Det er faktisk konkrete planer om å kjøre lokaltog på den gamle jernbanelinja inn til Nairobi. Stasjon er i ferd ved bygges i Athi River, og det er et stort ønske om å få en stasjon i Kitengela også; det er tross alt en by på noen hundre tusen innbyggere. Dessuten ender den gamle linja midt i Nairobi, det gjør ikke den nye. Den fortsetter i bro tvers igjennom Nairobi National Park.

Ute på savannen – der vi tidligere opplevde et ganske rikt dyreliv – har det dukket opp mange såkalte ”shanties” (blikkskur) der landgrabbere har slått seg ned for å ta land. Det er faktisk ikke helt trygt å gå der nå, dessverre. Det er meldt om ran og vold. Der holder jeg meg unna på mine daglige turer.

At det nå er forbudt med plast og plastposer er svært tydelig. Det er mindre søppel å se – i alle fall i vår nærhet. Butikkene har i stedet fått tøyposer som i alle fall tåler to tre handleturer før de må skrotes. Framskritt?

En kan ikke ha vært i Kenya uten å ha vært på safari. Nå har jeg vært her i 14 dager og knapt nok sett en sebra, i alle fall ingen giraff. Derimot geiter og kyr som vasser rundt i gatesøpla i Kitengela.

Det var barna i huset som foreslo å dra en dag til nasjonalparken som lå like rundt hjørnet: Nairobi National Park. Den går egentlig helt inn mot sentrum av Nairobi, bare avstengt med elektrisk gjerde. Den er under konstant angrep fra byen, men har foreløpig klart å stå imot det meste – bortsett fra en ringvei som har blitt bygd helt i utkanten av parken, og den nye SGR jernbanen som er blitt bygd i bru tvers over hele parken. Den er på 117km2 – så her er det ikke snakk om en zoologisk hage, men et fungerende økosystem med de fleste ville dyr i Øst-Afrika, bortsett fra elefanter.

Så en morgen bare dro vi av gåre – tre voksne og to barn. At vi på veien inn til parken satt i bilkø, måtte vente på to kryssende flokker med kyr sluppet over motorveien ved hjelp av politiet, er også en del av historien. Men på en utrolig sølete vei nådde vi endelig inn til porten der vi betalte parkavgift. Kan vel nevne at jeg betalte ¾ av avgiften, som utlending – bortimot 500 kroner.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

Men så var alt klart for den forgjettede parken. 100 meter og det var som å komme inn i en annen verden. Trafikken var bak oss, foran oss var naturen. Vitsen med safari er å oppleve naturen slik den er i virkeligheten. Bare like rundt hjørnet beitet en flokk giraffer, gamle og unge. Vi ble bare stående og beundre disse utrolige dyrene i deres rette omgivelser. En spaserte over veien bare få meter foran bilen. Nytt møte med giraff denne gangen også!

Men det ble mer etter hvert som vi kjørte gjennom parken. Noen park er det jo ikke siden alt er overlatt til naturen, til og med veiene vi kjørte på. Denne gangen var vi glade vi hadde 4wd.

 impalaer.

  vortesvin

Snart kom vi forbi flokker av kongoni (hesteantilope), sebra, gnu og andre antiloper, som før var vanlig på savannen vår, samt vortesvin. Sebraen er ett av mine favorittdyr, uvisst av hvilken grunn. Den skal være mer intelligent enn de fleste (mange flokkdyr er det). Noen påstår at den er sexy. Dessuten så vi mye struts; til og med kongetrane med kyllinger. Kongetranen er en vakker fugl med masse vakre farger. Ugandas nasjonalfugl.

Et dyr jeg aldri hadde sett i denne parken før, var sjakalen. Den har jeg sett mange andre steder. Nå så vi flere sjakaler i gresset på sin stadige jakt etter noe å spise. Sjakalen har noe av det samme ryktet som reven hjemme. Lur som en sjakal passer visst bra i Afrika.

Selvfølgelig er det litt tilfeldig hva en får oppleve på en safari. Det er ikke sikkert at en får oppleve alle dyr som en har lyst til å oppleve. Leopard har jeg aldri opplevd i denne parken, men den fins, helt sikkert. Vi kjørte til deler av parken hvor vi tidligere hadde opplevd for eksempel neshorn. Selv om de ikke har elefanter, har de en liten stamme av ”sorte” (spissmunnede) neshorn – de som er utrydningstruet. Jammen var vi ikke heldige denne gangen også. Et enslig neshorn beitet oppe i lia noen hundre meter fra bilen. Vi fulgte den en stund mens den beveget seg nedover, men valgte å kjøre da den så ut til å bevege seg mot oss. Sorte neshorn er ikke å spøke med.

To grantgaseller som sloss ble et annet høydepunkt. Det så ut som de hang fast i hverandre. Men da hornene løsnet, var det bare på’n igjen. Hvem som vant fikk vi aldri oppleve.

Et sted i parken er det mulig å få en vandrende opplevelse langs Athi River. Krokodille og flodhest kan oppleves på nært hold (vakten har gevær) samt bushbuck og apekatter. Denne gangen fikk vi nøye oss med en stor krokodille.

Det knytter seg alltid spenning til kanskje det mest attraktive dyret: Løvene. Vi nærmet oss utgangen, da noen fikk en idé om å kjøre en ekstra runde rundt en liten dam i nærheten. Og der lå den, løveflokken, noen hundre meter fra veien – og med et bakteppe av trafikk fra den nye omkjøringsveien der bilene ilte forbi i jevn kø. Det var tydelig at et dyr var drept (var det en av giraffene tidligere på dagen?), og at løvene delvis var inne i ”dvalemodus”. Litt vanskelige terreng- og lysforhold gjorde at løvebildene ikke var av de beste. Men løvene var opplevd – som de sosiale dyr de er. Ungene var i alle fall svært glade for den lille ekstrarunden vi gjorde.

Safari er vanskelig å beskrive, men må oppleves. Det blir kanskje enda råere i de store nasjonalparkene langt vekk fra byen der elefanten i alle fall hører hjemme, og trafikkstøyen ikke er til stede. De ville dyrene i Afrika / Kenya er under stadig press fra menneskesamfunnet. Da er det godt de fortsatt kan oppleves i nasjonalparkene.

Karibu safari.

25.7.2019

Så har vi vært ute på vår første ekspedisjon. Kan gjerne kalle den: Hvor ble det av alle dyrene – som i sin tid befant seg ute på savannen? La meg si at ekspedisjonen ble delvis vellykket.

Vi bestemte oss for å kjøre til Stony Athi, en stasjon på den gamle jernbanen. Dit hadde vi kjørt flere ganger og hatt mange fine dyreopplevelser. Siste gang hadde det kinesiske selskapet som bygde den nye jernbanen, laget et stort anlegg for utbyggingen like ved stasjonen, noe som gjorde at vi da så færre dyr. Nå var det bare få spor etter den kinesiske virksomheten. Vi håpet at dyrene var kommet tilbake.

Vi stappet oss inn i bilen. Det var plass, men norske myndigheter ville nok rynket på nesa. Men vi var jo i Kenya.

Men først begynte vi å lure på om det i det hele tatt var mulig å komme dit. I Athi River kom vi inn i en gigantisk kø imot Mombasa Highway, og ifølge informasjonen vi fikk, ville det ta en time til vi nådde veien. Kenyanere er utålmodige i trafikken. Her gjaldt det å kjøre utenom – helst utenom veien for å komme fortere fram. Buda valgte å gjøre det et stykke, men piltet seg så inn i køen igjen. Til slutt nådde vi fram til krysset der politiet faktisk tok grep og slapp trafikken fra vår sidevei fram. Men moralen blant kenyanske bilister er: Meg først, og helst plasser deg slik at du står i veien for andre.

Ut på highwayen kom vi til slutt, og etter noen kilometer kom vi inn på en nybygd ”dual carriage way” der trafikken endelig ”slapp løs”. Så tok vi av fra hovedveien  i retning Stony Athi – en skikkelig ”røff road”, men ikke av de verste.

Det første vi opplevde var nesten å kjøre på en impala som hoppet over veien. Her var altså ville dyr – selv om vi så noen ”shanties” (blikkskur) ikke langt unna. Så dukket de opp den ene etter den andre, sebra, gnu, kongoni, antiloper. Giraffer så vi bare laaaaangt unna. Det var litt synd, for her så vi vanligvis giraff ganske nært. Likevel var det ikke så mange dyr som vi tidligere har opplevd her.

Noe nytt var kommet. Et slags rekreasjon/konferansesenter med hotell og restaurant, som tydeligvis satset på turister som ønsket ro og fred med ville dyr i nærheten. Løver kunne de ikke love. Selv hadde de gående omkring på området to thompsongaseller som var bortimot tamme. Ungene prøvde å komme innpå den ene, en bukk, men den sa ”trø meg ikkje for nære”, og gjorde stangeutfall mot dem.

Vi nøt i alle fall et bedre måltid og et avstressende miljø. Hit kunne jeg gjerne komme tilbake og slappe av noen dager hvis lommeboka sa ja…..

Vi ville unngå å kjøre tilbake samme vei, så vi rådførte oss med kjentfolk som fortalte at det var mulig å komme over på den andre siden av den nye jernbanen via en undergang. Den førte oss rett til den gamle stasjonen ”Stony Athi”. Men vi måtte først klatre over sporene til den gamle jernbanen – jernbaneovergang hadde de ikke bygd.

Her hadde vi kjørt før, og vi visste at det var en meget dårlig vei der, men ikke verre enn at den kunne kjøres; vi hadde tross alt 4hjulstrekk. Så etter noen saueflokker sovende i veien, et vakkert, gammelt tre, passering av et tørrlagt elveleie, sebraer som stakk av fra en gående dame og et afrikansk market vi nærmest kjørte gjennom, kom vi tilbake til vårt ”home” igjen – sånn passe gjennomrystet. Men turen hadde vært fin den, det var som vanlig alle enige om.