Det ble et hyggelig møte med to dyktige musikere, Julian Rachlin og Sarah Mcelravy, og et opplagt orkester, KSO, som i et perfekt samspill slo an tonen på torsdagens konsert i Kilden. Det var Mozart, Beethoven og Hindemith som sto på programmet – et program uten noen egentlig rød tråd – der Beethoven og Hindemith var ytterpunktene, mens det samlende midtpunktet var Mozart. For meg ble nettopp Sinfonia Concertante KV 364 høydepunktet med delikat samspill mellom de to solistene, samtidig som Rachlin også dirigerte. Det siste synes jeg han gjorde litt mye ut av, faktisk så roet han seg etterhvert i den rollen. Personlig synes jeg han valgte svært langsomme tempi i de to første satsene, særlig den vakre andantesatsen stoppet musikken nesten opp underveis. Rachlin valgte en nokså romantisk tolkning av verket, og det gjaldt også det siste verket på programmet: Mozarts symfoni nr.36 i C-dur hvor jeg savnet noe av klassisismens stringens. Det som slo meg nå var at fortsatt spant Mozarts symfoniske idé seg omkring fiolinene- på mange måter som i strykekvartettene. De andre instrumentgruppene var mer eller mindre akkompagnatører. Unntaket var til en viss grad siste satsen som vel må sies å være en slags forløper for Jupitersymfonien med sine fugatoer i siste. Symfonien var absolutt verd et gjenhør, for jeg lyttet mye til symfonien da jeg var ung.

Kontrast 1 var Beethovens Coriolanouvertyre – helteouvertyren – ganske sterk og dramatisk musikk med en rytmisk puls som delvis forsvant – kanskje fordi celliene ikke satt ytterst (det gjorde de i siste delen av konserten). Denne pulsen er så viktig i denne musikken – den driver musikken framover. Dramatikken var absolutt til stede. 

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Kontrast 2 var Paul Hindemiths sørgemusikk fra 1936 med hint til barokken og Johann Sebastian Bach – vakkert og nennsomt framført av Sarah Mcelravy og strykerne i orkesteret. Utrolig vakkert og melankolsk stykke musikk. Verket ble skrevet i løpet av noen timer i et studio i BBC som sørgemusikk ved Kong George 5.s død, men det var kanskje like mye Hindemiths egen vanskelige situasjon som kom til uttrykk i denne musikken – han var jo nå flyktning fra sitt eget land, Tyskland, etter Hitlers maktovertakelse.

KSO leverte på ny en strålende innsats – i lite format.