Ingen del av Verden har så tilfeldige grenser som landene i Afrika. Ved Berlinkonferansen i 1884 ble det satt opp en del streker på et kart, og så var Afrika delt. De strekene gjelder bort i mot den dag i dag, selv om koloniherrene er borte. Britene var jo så generøse at de lot grensen gå litt øst for Kilimanjaro så Tyskland kunne få hele Afrikas høyeste fjell innenfor sitt område. Da var tyskerne fornøyd. Ikke alle var like fornøyd. Cecil Rhodes prøvde å skape sitt eget imperium sør i Afrika: Rhodesia, som i dag har blitt til Zambia og Zimbabwe.
Men Afrika består ikke av «rene» nasjonalstater der en etnisk gruppe dominerer slik som i Europa; det er vel heller unntaket. Kenya som jeg kjenner best til har over 40 millioner innbyggere, over 40 stammer, der 4-5 av dem utgjør 80% av befolkningen. Men flere stammer finnes utenfor landet også, som f.eks. maasaiene som du finner både i Kenya og Tanzania. Tanzania skal ha over 100 forskjellige stammer – ingen stamme er spesielt stor. Der for har ikke Tanzania vært plaget av de store etniske konfliktene som Kenya har.
De fleste kommer til Afrika med fly. Noe annet er nesten utenkelig. Å krysse grenser oppe i lufta er en slags illusjon, men av og til en slags realitet. Ingen flyruter til Øst-Afrika går i dag over Libya. Da er Egypt mye tryggere.
Det første som møter deg på flyplassene er passkontroll og kjøp av visum. De første årene jeg besøkte Kenya, var det et nåløye å komme igjennom. En gang tok det over en time i kø. Det var en lang time når du visste at folk sto utenfor på flyplassen og bare ventet på at du skulle slippe igjennom. I dag koster et visum til Kenya US$ 50, noe som med dagens kurs vil si va. 425 kr. Det er visst det samme til Tanzania og mange andre afrikanske land. Til Kenya kan du i dag få elektronisk visum; det vil si du bestiller, betaler og får kvittering, men må likevel få det ført inn i passet når du kommer fram til Nairobi. Lenge leve fremskrittet.
Men når du først har kommet gjennom «nåløyet» er det ingen hindringer – da kan du stort sett reise hvor du vil i landet, på egen hånd eller sammen med andre på «pakketur» – for eksempel safaritur til Maasai mara o.l. Men vær klar over at selv om mye i det landet du kommer til er «sivilisert», er ikke trafikken det. Der gjelder egne lover – kall det gjerne «den sterkestes rett».
I reisene rundt i Kenya, har vi også kommet til grenser. Fra Kitengela og til grenseovergangen til Tanzania, Namanga, er det bare ca. 125km, altså bare litt over en times kjøring. Litt fristende å passere grensa for å se hvordan det ser ut på den andre sida. Men det koster US$ 50! – så gratis er det ikke.
Første gangen vi dro til Namanga, krysset vi ikke grensa, men vi kjørte ut av Kenya og inn i «ingenmannsland». Mellom Tanzania og Kenya er det en 100meter sone med ingenmannsland. Det som overrasket meg var at i dette landet var det parkert mange lastebiler, det var butikker og kafeer og folk som tydeligvis hadde tilhold der. Om noen bodde der, vites ikke. Kanskje nokså utrygt siden ingen hadde politimyndighet i området.
Hvorfor det er et slikt «ingenmannsland» mellom de to landene, vites ikke. Kan det være en slags uløst grensekonflikt? Grensene ble jo tegnet opp på et kart i Berlin så det kan jo være usikkerhet knyttet til det? Reiser du imidlertid noen kilometer vekk fra grenseposten ved Namanga, vil du ikke se noen grense i det hele tatt. Er jeg i Kenya eller Tanzania er umulig å vite. Og her kan du jo krysse grensa – som de frie masaiene – uten å betale noe som helst. Masaiene bor på begge sider av grensa og kan krysse grensa fritt.
Første gang jeg krysset grensa med buss i sin tid, sto jeg i pass- og visumkontrollen bak en hvit dame. Oppdaget nokså fort at hun hadde norsk pass og etter hvert kunne jeg til og med lese navnet: Karen Espegren. Så jeg spurte forsiktig om vi ikke var landsmenn. Ingen tvil om det, og det gikk fort å finne ut at vi kom fra samme by og at jeg kjente flere av hennes slektninger fra skolen. At hun skulle besøke sine foreldre på Haydom-sjukehuset i Tanzania var vel ingen overraskelse. Norge er ikke så stort.
En annen gang prøvde vi bevisst å krysse grensa til Tanzania på maasaivis. Jeg hadde bestemt meg for å se «Ol Donyo Lengai», Tanzanias hellige fjell, den eneste aktive vulkanen i The Rift valley». For å se den, måtte vi kjøre til Lake Natron, en stor alkalisk innsjø helt nord i Tanzania. Vi fikk med to maasaier i baksetet til å vise vei. Etter hver forsvant veien, så vi måtte gå de siste kilometrene i steikende hete mot Lake Natron. Ol Donyo var nokså skjult i disen, men vi hadde vært en tur i Tanzania – nærmest uten å vite det.
Vi så aldri noen grense til Tanzania.
Afrika er vel et vakkert kontinent. Bare synd det er så mange korrupte ledere. Men det er det vel i store deler av resten av verden også. Verden blir liten når man møter en fra samme sted som en selv, tusenvis av kilometer unna!