Opp igjennom årene har jeg passert mange grenser. Det har skjedd på ulik vis, med fly, med bil, med tog eller til fots.
Å passere en grense forteller også noe om hvordan du er ønsket velkommen i de forskjellige land. De åpne grensene er de hyggeligste, der det ikke er noen kontroll eller noe formalistisk tøv. Slik har vi jo ønsket å ha det i Norden etter krigen. Pass har ikke vært nødvendig. Dessverre har det skjedd en liten forandring der i den seinere tid – dessverre til det verre – på grunn av trusselen om terrorisme. Likevel har ikke jeg vist passet mitt til noen når jeg har reist i de nordiske landene de siste årene. Det er vel også hovedgrunnen til at vi har gått inn i Schengen.
For over 20 år siden var familien på biltur i Sverige. Vi kom fra Bodø og koste oss på veiene forbi Sundsvall og Falun og kjørte gjennom Värmland der vi tak av en vei som hadde retning mot Norge. Før vi visste ordet av det kom vi til en husklynge der det sto «Landhandleri» på butikken. Vi var kommet inn i Norge uten at vi hadde sett noen grense. Det var nesten som ubåtkapteinen til Harald Heide Steen jr: – kunne ikke se grensa for bare trær!
Vi prøvde å gjenta dette i sommer. Selv om vi også denne gangen valgte å kjøre inn i Sverige på en grusvei, var det ingen tvil om at vi kom til et nytt land. Skiltet med Sverige lyste greit opp ved grensen. Det var alt – bortsett fra et skilt som fortalte oss at denne veien var videoovervåket. Noen så oss altså!
I 1965 gjorde en kamerat og jeg et framstøt mot svenskegrensa. Vi var nemlig i uniform, hadde noen få dager igjen av militærtjenesten og ville «erobre» Sverige! Det vil si – vi tok toget til Bjørnefjell og gikk langs linja til vi kom til et skilt der det sto «Sverige» – tok noen bilder, og gikk rundt skiltet for i alle fall tråkket på svensk jord. Tror ikke det fikk noen konsekvenser for forholdet mellom våre to land.
Det fikk det heller ikke da vi i september 1964 gjorde det samme i Danmark. Men da var vi invitert av noen danske militære i Hjørring. Det var da vi oppdaget at Danmark hadde en lokal ørken nord på Jylland – Råbjerg mile. Ganske imponerende i grunnen.
En grense som det var svært ubehagelig å passere var grensa til DDR. Det har jeg gjort noen ganger – første gang i 1975. Det var koret «Con Brio» fra Bodø som var på besøk til sitt vennskapskor i Spandau i Berlin. For å gjøre det tok vi toget med ferge fra Trelleborg til Sassnicht på Rügen. Ombord på toget ble vi kontrollert. Her måtte alt være i orden – for våre navnelister ordnet etter stemmegrupper ble ikke godkjent. Det måtte være alfabetisk – basta. Heldigvis gikk toget, men etter møysommelig arbeid ble den alfabetiske listen godkjent og vi fikk passene våre tilbake.
Men det var ikke nok med det: Da vi kom til Berlin, sto Volkspolizei og ventet på oss med maskinpistolene klare. De måtte vi passere før vi kom til toget som skulle føre oss til Vest-Berlin. To ganger stoppet toget de få kilometerne til Zoo-garten stasjon for full sjekk med pass og bagasjekontroll. Velkommen til DDR. Eller var det fordi vi IKKE skulle til DDR?
Det fikk vi beviset for i november 1989 da vi på nytt besøkte Berlin med en gruppe elever fra Møglestu vgs. Full stopp ved grensa. Full sjekk av alt. Grensekontrollørene hadde absolutt ikke gått på smilekurs. To timer – der det meste var venting på at kontrollen skulle bli ferdig. Den gang var målet vårt et hotell i Øst-Berlin. Vi følte oss ikke velkommen.
Da var ting i ferd med å skje. Den offisielle guiden tok oss med til den store demonstrasjonen rettet mot myndighetene. Seinere på dagen var vi en tur over i Vest-Berlin. Streng kontroll ut av Berlin – som vanlig. Da vi kom tilbake, tittet passkontrolløren raskt på passene våre og sa kjør til bussjåføren – som ikke trodde sine egne ører. Bare et kvarter i kontrollområdet hadde han ikke opplevd før. Og så vi ikke et ørlite glimt av et smil i øyekroken til kontrolløren?
Året etter var vi på ny på tur med elever til Berlin. Da var det ingen grensekontroll i det hele tatt. Grensa var vekk og Muren var blitt en turistsuvernir!
Besøkte ett år tidligere (1988) Ungarn, det mest pragmatiske av landene bak «Jernteppet». Vi var litt skeptiske , men hadde kjøpt en pakkereise der en ukes opphold ved Balatonsjøen var med. Enda mer skeptiske ble vi da vi kom til grensa. Der var det full kontroll, men det foregikk på en høflig måte og vi fikk klart da kontrollen var over etter en halv time. Mange ungarere hadde vært ute og kjøpt ting i vest. De ble nok kontrollert grundigere enn oss. Ut av Ungarn var det nesten ikke kontroll i det hele tatt – noen kikket i bagasjerommet og spurte om vi hadde kjøpt sigaretter. Nei, det hadde vi ikke, så da var det bare å dra av gårde mot Wien. Det var nettopp grensa til Ungarn som brast først da hele det kommunistiske systemet kollapset i 1989.
I resten av Europa var det nesten ingen kontroller mellom grensene – selv før Schengen. Husker vi hadde reist gjennom nesten hele Europa en gang og kom til Danmark der passkontrolløren forlangte å se passene våre. – Ikke uten at vi får stempel, sa vi. Det skal I få, sa passkontrolløren og stemplet villig i vei.
Har du tatt bildene selv? Må ha vært litt historisk sus over møtet i Danmark i 1964, nøyaktig 100 år etter grensene mellom Preussen og Danmark ble endret i slaget ved Dybbøl. Heide-Steen tror jeg også sa (som ubåt-kaptein): Det finnes ingen grenser under vann! Ler ennå av den replikken, men kanskje mer av mimikken da uttalelsen falt. Uansett, bra med litt historie!
Tombola: Bildene har jeg tatt selv. Ikke så mye historisk sus over invasjonen i Danmark, men besøkte Dybbøl i 2016 med koret jeg er med i. Vi bodde i Schleswig, men hadde konsert i Sønderborg slott! Slik er det heldigvis i dag! Heie Steen fornekter seg ikke. Husker han faktisk fra skolen, han gikk vel 3 klasser over meg!
Jøss, det får’n si! Om både det ene og det andre.
Har du vurdert å holde deg hjemme? Jeg har aldri forstått folk som på død og liv skal reise rundt i verden. Dere bor i verdens beste og tryggeste land. Også reiser dere på ferie til land som er verre? Det er litt som å sitte i Oslo også ta en to ukers ferie på fyllinga på Grønmo.
Det er noe rart og feil med nordmenn. Her i Norge har vi alt dere trenger. Det finnes ingen grunn til å reise noe sted. Men dere gjør alt dere kan for å komme dere ut av Norge også virre rundt i utlandet i to uker og kalle det ferie. Også kommer dere tilbake og begynner å klage over at Norge er jo så kjedelig. Fordi nå har dere oppdaget falalfel og negere og andre kulturer så da er ikke Norge bra nok lenger. Jeg hørte en nordmann klage over at “norsk mat er jo sååå kjedelig!”. Svinet hadde vært i arabistan eller noe i en uke og spist noe han ikke hadde spist før. Og plutselig var ikke norsk mat bra nok for svinet. Maten som sørget for at han overlevde her i Norge i 35 år var ikke bra nok… Dere er noen ekle selvopptatte kryp. Når dere reiser ut av Norge, kan dere ikke bare bli i utlandet? Det hadde vært flott om dere ikke kom tilbake.