“Ledningdalen”

Går ofte tur i nærmiljøet, men denne søndagen ble det likevel en litt annerledes tur, selv om det var i det samme området. Dessverre fikk jeg ikke Salmah med meg. Hun begrunnet det med at det var siste dag av sommerferien, og den måtte nytes. Fatma var på jobb.

Å gå ned Ledningdalen kan være en grei start. Stien begynner å bli nokså overgrodd, selv om mange bruker den til å lufte hunden. Bildet viser jo hvorfor den har navnet. Her ledes strømmen til Nikkelverket Extrata – på folkemunne fortsatt kalt “Falconbridge”.

 

Nede på sletta ligger noen hus som bokstavelig talt er overspent. Vet ikke om det har noen betydning for dagliglivet. Jeg ville i alle fall ikke valgt å bo så nær høyspentledninger.

Litt lengre bort i veien er det noen som har behov for å skjule at de har en bil gjemt i hagen. Kanskje det kunne være en tanke å male den grønn….

Dette ser ut til å være et vanlig tre. To katter var imidlertid svært interessert i treet. Dette burde nemlig være et lydbilde, for i treet oppholdt det seg noen hundre fugl (stær?) klar til å ta fart på reisen sørover. Noen små flokker forlot treet mens jeg sto der, men den sterke lyden av fugler bare fortsatte da jeg forlot treet. Ingen tvil om hvilken tid på året vi nærmer oss.

Dette treet understreket det enda tydligere. Eplene var jo så flotte og røde, treet inviterte jo til epleslang….

Her er det noen som må opp i etasjene for å fikse noe. Godt de har fått tak i en skikkelig lift.

Høyt og lavt har etablert seg med en klatrepark ved Grotjønn. De anbefaler å parkere her på parkeringsplassen i bakgrunnen og at folk går inn den ene kilometeren til klatreparken. Mange synes det er for langt å gå,. Derfor blir det en litt uheldig blanding av gående, syklende og kjørende inn til parken.

Her er opplæringsområdet for de som besøker den populære parken – de som helst vil opp i tretoppene og sveve over Grotjønn. Joda, kanskje en gang i fortida, men de unge synes det er gøy…

Tilværelsen er full av røtter. Disse er det mange av i skogen, og de kan bli farlig glatte. Da må du trø varsomt. På denne turen trådde jeg varsomt, møtte til og med huldra, som ikke ville bli tatt bilde av og to joggende damer. Men ellers var det svært så fredelig å vandre i skogen. Nøt det.

Og når stien ser slik ut, er den virkelig innbydende.

Her er underlaget fast nok: Norsk grunnfjell – millioner av år gammelt, virkelig solid; trygt og godt å gå på, når det ikke er for vått/sleipt.

Indre Eigevann – merkbart lite vann etter sommerens tørke. En familie morer seg med å kaste stein i vannet. Det er ikke så lenge siden folk badet her.

Skummelt. Turens nyoppdagelse. En sti jeg ikke visste om. Skikkelig villmark bare få hundre meter fra blokkbebyggelse.

Det interessante er at stien ikke sto på noe kart, men noen hadde til og med laget trappetrinn.

Høy vegetasjon ved Ytre Eigevann.

Glimt av blokkbebyggelsen.

Stien ble etterhvert en ren liten vei, muligens resultat av kloakkutbygging. Det luktet i alle fall pyton av et kumlokk.

Turens utsiktspunkt. Utsikt over Ytre Eigevann med Hellemyr i bakgrunnen, vissen eik i forgrunnen.

En hyggelig raste/badeplass ved vannet har det blitt, men jeg har aldri sett noen bade der… Derimot fiske.

Her kunne det ha vært blåbær om det ikke var for tørken, fant imidlertid mange umodne bjørnebær.

Jeg nærmet meg slutten. Alt har sin forside og sin bakside. Forsiden blir skjemmet av “forargelsens hus” som bare kan skimtes på bildet. Baksiden er noe kjedelig, dog en blomst lyser opp.

Rett i nærheten fant jeg disse. Og så den siste vide utsikten før jeg nådde hjem. Oksøy i det fjerne.

Takk for turen.