For meg er det bare en lektor Melby, min onkel Hans. Hans G. Melby for å være presis. Han var Lektor med stor L i alle år ved Stabekk gymnas i Bærum, fra 1930-årene og utover til slutten av 70-tallet da han gikk av med pensjon. Han var språkmann, tysk, fransk og engelsk. Kunne garantert sine fag.
Han var av dem som opplevde at selveste Quisling møtte opp på skolen en dag i 1942 og anklaget lærerne for sabotasje – for ikke å godta den nye undervisningsdiktatet. Resultatet ble en lite hyggelig tur til Kirkenes. Det knekket helsa til min onkel, selv om han opplevde et langt og godt liv etter krigen. Tre sønner fikk han også, en før og to etter Kirkenes. Den eldste kopierte sin far og ble lektor han også, men jeg har aldri opplevd at han er blitt kalt lektor Melby. Det hørte ikke til min tid.
Jeg hadde ham aldri som elev; gikk på en annen skole i Oslo, men var innom Stabekk gymnas som kandidat ved pedagogisk seminar i 1971. Da var han en kort stund “kollega”. Men han tilhørte en skole som var fremmed for meg. Men du verden som vi respekterte ham, den lille mannen; jeg, kanskje først og fremst som den onkelen han var. I hans hus var jeg alltid velkommen.
Det jeg kanskje husker best var da vi spiste kveldsmat. Guttene og onkel Hans rundt bordet diskuterende diverse begivenheter – tror ikke det var så mye politikk – mens min tante Engel bar inn brødfat på brødfat….
Onkel Hans var eldste gutt, men var nest yngst av 7 søsken; 5 eldre søstre var med i oppdragelsen. Faren var nemlig seint ute og døde 65 år gammel av lungebetennelse. Da var min onkel 16 år. Min mor var 20 og var i jobb – en jobb hun hadde helt til 1972 da hun ble pensjonist. DET var svært uvanlig for kvinner på den tida, (men det er en annen historie).
Jeg vet lite om hva som skjedde internt mellom søsknene etter farens død, men jeg tror de bestemte seg for å hjelpe moren økonomisk ved blant annet å bo hjemme, drive småbruket som faren hadde skaffet seg og holde det gående. Tror de fleste av jentene fikk ta middelskolen, men så var det slutt. Ingen av dem giftet seg før på 1930- 40-tallet. Da var de alle over 30-år, men alle ble gift! Det var eldstegutten, Hans, som ble gitt muligheten av å studere på Universitet til Lektor. Slik var det den gangen.
Jeg er faktisk lektor jeg også og fikk 37 års fartstid i videregående skole. “Superlektor” – fordi jeg i gleden over å ha “overlevd” militæret, tok kurset latin forberedende – selv om jeg bare hadde ett språkfag, norsk. Men du måtte ha latin for å bli lektor – men så falt det kravet bort noen år seinere. Selv om jeg fikk utmerket karakter i faget latin, lærte jeg ikke så mye latin av kurset, men det var jo hyggelig å kunne bli titulert lektor med opprykk på alle lønnslipper seinere i livet.
Men jeg kan ikke huske å ha blitt titulert lektor av noen i skoleverden etter at jeg begynte i arbeidslivet. Min kone brukte tittelen da hun var sinna på meg! I jobb var vi “bare” lærere og brukte aldri titlene på hverandre, selv om noen var lærer, andre adjunkter og noen lektorer. Men det fikk likevel konsekvenser, da rektor på Bodø gymnas i sin tid (“Bjasse” Lundestad) prøvde å skvise ut adjunktene og lærene. Det hjalp meg, fordi jeg fikk nesten all undervisning om formiddagen – mot ettermiddagen / kvelden året før – det tyngste året i mitt liv. Men i ettertid er det ingen som har brydd seg om jeg har vært lærer, adjunkt eller lektor. Det viktigste har vært at jeg har kunnet faget mitt, og at jeg har hatt et greit forhold til elevene mine.
Faktisk har den største “evolusjonen” vært at jeg gikk fra å være Isachsen de første årene til å bli Bjørn for elevene. Det siste synes jeg var svært greit, og egentlig veldig trivelig og tillitsvekkende.
At det etter hvert dukket opp noe som kalte seg Norsk Lektorlag, som en konkurrent til det “regjerende” Utdanningsforbundet, kan en kanskje se som en reaksjon på utvanningen i norsk skole. Hvem som helst kunne en periode undervise i hva som helst selv om de ikke hadde kompetanse. Hadde en lærerskole – pedagogikken i orden – kunne en undervise i alt. Det var en holdning jeg kjente igjen fra de pedagogiske debattene på 70-tallet, og som jeg aldri har forstått. Det var det mange som reagerte på og mange lektorer søkte seg derfor til Norsk Lektorlag. Ikke jeg. Jeg syntes at solidariteten mellom lærerne var viktigere – ikke minst i lønnskampen. Så fikk en ta opp den faglige kampen for seg. Der ser det ut til at skolepolitikerne har fulgt opp.
Men nå har jeg vært pensjonert lektor med opprykk i 10 år og trives bra med det.
Så lektormelby – det var mine lektorale assosiasjoner……
Kjempekoselig å lese assosiasjonene dine 🙂 Er selv førskolelærer med videreutdanning til adjunkt med musikk i fagkombinasjonen min 🙂
Husker det var Lærerlaget og Norsk lektorlag ja!
Ønsker deg en kjempefin torsdag 🙂
Purr, purr, fra Toril og kattene
En fin profil! Av din onkel. Kan hende det var flere fine lektor-profiler både der og andre steder? Nu også for den del, lærere er kan hende noen av de viktigste i å forme ungdommens støpeskje – foruten foreldre. Den gang som da.
Opprykk i pensjon høres mer enn vel fortjent!