Program: Rachmaninov klaverkonsert nr.2; Richerd Strauss: Suite fra “Rosenkavaleren”; Ottorino Respighi: Romas pinjer
Allerede fra åpningen av Rach 2 (blant kjennere kalt sådan!) ble vi ført inn i musikkens verden. Aldri før blitt ledet så direkte inn i musikken. 4 takter og vi var underveis. En ypperlig solist, italieneren Leonardo Colafelice, med alle tekniske og musikalske ferdigheter. Rachmaninov gjør det ikke enkelt for solisten, men så var han den største virtuosen selv. En kunne merke begeistringen blant publikum allerede før konserten var over. Ekstranummer tipper jeg var et eget arrangement av en marsj fra Nøtteknekkeren. Vi hadde fått hakeslepp allerede til pausen.
Richard Strauss er ikke min favoritt, men selvfølgelig er “Rosenkavaleren” en av hans beste operaer – og det valser seg bra utover i suiten, til og med dirigent Bellincampi tok en vals – Strauss a la Strauss. De nedadgående bevegelsene i fløyte og celesta har alltid fascinert meg, det fikk meg til å tenke på neste stykke: Romas pinjer.
Jeg har større sans for Ottorino Respighi og hans klangverden. Musikken talte for seg selv, selv om Respighi hadde skrevet hva musikken skulle illustrere. Hans stemningsskapende orkester er helt utrolig. Det var helt stille i salen – alle lyttet etter nattergalen. Tragedie: Høreapparatet gikk tomt for strøm under Strauss – så jeg gikk glipp av fuglesangen, men andre jeg snakket med hadde hørt den. Likevel: Respighi ble høydepunktet for meg!
Det interessante er at disse tre verkene er komponert i tidsrommet 1901 – 24 – altså i samme tidsperiode: Seinromantikken. Men de er svært forskjellige. Rachmaninov beveger seg i en musikalsk verden full av følelser, nesten på kanten av det sentimentale. Det påstås at han er all filmmusikks far. Richard Strauss beveger seg hele tiden på overflaten, elegant til tusen, men han opplevde at alt han trodde på raser sammen under den 2.Verdenskrig.
Respighi er italiener, mens hans klanger i disse tre orkesterstykkene fra Roma er mer spennende enn de andre to. Må nevne Jens Forus trompetspill off stage som fikk det til å kaldt nedover ryggen min. Bellincampi ledet orkesteret på en trygg og god måte som han alltid gjør. Begeistringen i salen og orkesteret var overstrømmende. For et orkester vi har.
Dermed er en epoke over: 5 år med Bellincampi har utviklet orkesteret videre til utrolige høyder. At forholdet mellom orkester og dirigent har vært godt fortalte deres glede oss, konsertmester Adam Grüchot var jo helt rørt. Håper på en fortsettelse som bare fører videre. Mange vil nok si at han musikalsk har vært en konservativ romantiker, at det står lite nyere (og for den saks skyld eldre) musikk på programmet. Håper at orkesteret kan få større musikalsk bredde i framtida under Natalie Stutzmann.