MINNER FRA NORDMARKA 3

  Kikut, Bjørnsjøen fra Kobberhaugen

Egentlig liker jeg kanskje de sentrale områdene i Nordmarka best – omkring Kikut og vestover mot Krokskogen. Østover har det ikke blitt så mange turene. Det kan være mange grunner til det, ikke minst fordi jeg bor vestover og gikk videre inn i Krokskogen. Terrenget er ganske variert, mange vann, elver og en del høyere åser. Har vært oppe på Kikuttoppen mange ganger, både vinter og sommer – helst sommer. Herfra kan en se langt utover mot sør og øst – rett og slett fantastisk utsikt.

  Kikuttoppen (611) mot Oslo

  Kikuttoppen februar 1970

  Skogene nordover fra Kikuttoppen

Det var kjentmannsmerket som fikk meg til å klatre opp på toppene. Nå i ettertid setter jeg kanskje mer pris på de to kjentmannsmerkene jeg tok enn de 4 gullmerkene – selv om det kanskje lå mer slit bak de siste. Jeg tok ett kjentmannsmerke vinterstid på ski – og ett kjentmannsmerke på sommerføre. De er jeg stolte av. Ble jo “tvunget” til å variere turene mine – besøke steder jeg aldri hadde vært før. Det ble absolutt en berikelse. Det betydde også at jeg måtte dra til steder i Nordmarka jeg aldri hadde vært før. Det angrer jeg ikke på.

  Finnerudseter med kjentmannsmerkepost

Det betydde også at jeg måtte dra lengre nord i marka enn jeg hadde vært før. Løsningen på det ble selvfølgelig å ta skitog til Grua eller Stryken om morgenen og gå mot sola sørover – for så å plukke poster underveis – eller rett og slett bare gå sørover for å gå sammen med noen venner – noe som var svært vanlig på slutten av sesongen.

  Bislingflaken ved Mylla i mars 1971

Sånn apropos: Jeg hadde en studiekamerat som het Åge Hadler. Han var norgesmester i orientering. Det var kjæresten hans på den tid også, Ingrid Thoresen. En gang jeg ville gå fra Grua og sørover, møtte jeg henne på toget og vi kom i prat. Hun inviterte meg til å gå sammen med henne sørover. Da vi kom til Mylla, så jeg bare Ingrid forsvinne som en strek bortover den islagte vannflaten. Jeg tenkte med en gang, jeg får gå i mitt tempo, det er det som gjelder for meg. Da får jeg også tid til å se meg omkring. Jeg kom fram jeg også.

  Mylla mars 1970

Sommeren 1970 var en elendig sommer. Men så meldte metrologene fint vær de første dagene i august. Jeg hev meg på toget til Grua og rusla opp til Larmerudbu, som var OOTs selvbetjeningshytte i nordre del av Nordmarka. Planen var å “plukke” alle postene i den nordlige delen av Nordmarka før jeg nådde Kikut for overnatting. Det ville uansett bli en lang tur. Det ble det også (41km). Men da jeg kom litt forbi Mylla, møtte jeg to danske jenter som ivrig plukket blåbær.

  Larmerudbu – OOTs hytte i juli 1970.

Jeg spurte hvor de hadde tenkt seg hen? Jo, de hadde tenkt seg til Kikut de også. Jeg spurte dem om de var klar over hvor langt det var. Nei, det var de egentlig ikke, men de hadde kart – og så viste de meg kartet: Nordmarka-kartets vinterutgave med skiløyper tegnet inn. Jeg fortalte dem at det kartet dugde ikke her, de måtte ha sommerutgaven. Så tok jeg fram mitt kart og jeg viste dem hvor de måtte gå for å komme fram til Kikut. Og jeg fortalte dem at de ikke hadde så mye tid til å plukke blåbær om de skulle nå fram til middag på Kikut. Dessuten var det blitt svært varmt i været. Svetten hadde allerede begynt å renne.

  Svarttjernshøgda – høyest i Nordmarka (717moh) med kviger. Seinere fikk jeg høre at kvigene kunne være mannevonde. De hadde angrepet folk som skulle samle dem.

Egentlig burde jeg sikkert ha fulgt dem videre. De klaget over at det ikke var spaserveier her som i søndre delen av Nordmarka. Men jeg fulgte min opprinnelige plan om å nå Svartjernshøgda, Finnstad, Kollern og andre steder jeg hadde satt meg som mål for turen. Da jeg kom ned til Sandungen var jeg temmelig sårbeint fordi det var vått i marka etter alt regnet og lærstøvlene mine var ikke godt nok smurt. Det var +27*C. Jeg tok meg en liten pause og fant noen modne multer på ei myr like ved stien. Jeg tenkte også på mine danske venner om de hadde funnet veien mot Kikut eller om de fortsatt vaset inne på skogen ett eller annet sted. Det fikk jeg finne ut når jeg kom til Kikut.

   Sandungen 1-8 1970

Jentene var ikke kommet fram til Kikut, og nå var klokka nærmere 2000. Må vi ut å lete etter dem? Jeg snakket med verten på Kikut som sa at det var ikke noe poeng før det begynte å bli mørkt. Klokka 2200 kom de ruslende, slitne og trøtte, takknemlige over at jeg hadde sagt fra, men de hadde hatt problemer noen steder med å finne stien når den gikk over hogstfelt. Men fram til Kikut hadde de i alle fall kommet. De fikk en god natts søvn. De hadde i alle fall fått med seg at Nordmarka er noe annet enn parkskogene nær Frognerseteren og Ullevålseter.

  Kikut juni 1967

Neste morgen så jeg ikke noe til dem, men ruslet videre mot Langlia og Sørkedalen, sårbeint, og håpet at føttene ville bli bra til fjellturen jeg hadde planlagt i Breheimen om noen dager.

Det gikk fint!

  ved store Sandungen 1970

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg