I gymnaset åpnet mulighetene seg: Laget hadde ofte utflukter til Nordmarkskapellet der vi hadde turer. Dermed ble jeg ganske kjent med terrenget mellom Frognerseteren, Tryvann og Blankvann. Vi gikk til og med natturer med lommelykt. Noen få ganger “lurte” vi oss helt inn til Kobberhaugene, og endog Kikut i 1959. Etter hvert ble det nesten hver søndag utover i sesongen. I gymnaset tok jeg gullmerket på ski for første gang.
De første årene av studietida ble det ikke så mange turer. Det stoppet liksom litt opp. Det var jobbing som var konkurrenten. Etter hvert lærte jeg å kunne både gå på tur og jobbe – særlig når jeg hadde kveldsvakt: Tur om formiddagen, jobb om kvelden. Ja, det var da det helt tok av – turene ble lengre og lengre innover i Nordmarka – nye steder som jeg knapt hadde hørt om, ble besøkt.
Utstyret var som de fleste hadde på den tida: treski med kandaharbindinger og bambusstaver. Det var vel da jeg begynte å gå lengre turer at jeg kjøpte meg turlangrennsski med rottefellabindinger. Det gjorde det lettere i det lange løp, og det var ingen problemer med stabiliteten, men noen slalåmski var de ikke. Du hadde lite styring i utforkjøringen, men det var vanligvis ikke noe problem. Til sist endte jeg opp med Bonna-ski turlangrenn, de beste, som ikke ble lagt bort før glassfiberskiene kom. (Jeg har dem ennå).
Vår, sommer og høstturer ble det etter hvert flere av. Husker en gang en kamerat og jeg hadde bestemt oss for å gå inn til Kikut seint på ettermiddagen for å overnatte. Vi hadde utstyrt oss med lykt. Det vi ikke hadde fått med oss var at selv om det var oppholdsvær i byen, var det regn i marka. Det ble den våteste turen i marka jeg har vært med på. Vi kom fram og fikk tørket klær på Kikut. Det var bedre vær neste dag. Noe tilsvarende opplevde vi da vi skulle gå fra Lommedalen til Løvlia. Da snudde vi halvveis, og kom tilbake til Lommedalen, klissblaute, mens det var like tørt nede i dalen.
Sykling ble det etter hvert mer av også i marka. Hadde jo lange turer både til Trondheim, Bergen, Florø og Stavanger. Noe av forberedelsene foregikk på skogsbilveiene i marka. De omdiskuterte og utskjelte skogsbilveiene. Men for oss som ville komme innover i marka, var de ideelle. Trafikken innover var heller ikke så stor. Sjelden vi møtte biltrafikk av noe slag, og sykler var det heller ikke mange av.
Jeg hadde skaffet meg en blå DBS vanlig tursykkel med tre “Stormy-Archer”-gir i 1960. Det var det beste på markedet, bortsett fra sykler med “bukkestyre”, rasersykkel, som ikke var egnet for tur i marka. Sykkelen var grei, men ikke god nok. På to av langturene jeg hadde, brøt sykkelen nesten sammen på grunn av tyngden av bagasjen. Eikene på bakdekket knakk stadig vekk. I 1968 kjøpte jeg meg en rød Diamant også med tre gir, og det var en helt annen kvalitet. Veinettet var nesten sammenhengende tvers gjennom marka, men jeg husker at ved Gjerdingen måtte jeg trille sykkelen over et veiløst område. Men noen hadde gjort det før meg.
Fortsettelse…….
Kjempefine bilder med tilbakeblikk 🙂
Ønsker deg en kjempefin onsdag 🙂
Purr, purr, fra Toril og kattene