Det var tidlig, tidlig søndags morgen. Det var februar og det var vær for skitur. Utstyret var på plass: sportstrømper og nikkers, ulltrøye, skjorte og fleecegenser ytterst med lomme og fancy stripe. Ingen sekk. Frokosten inntatt. Kan ikke huske om mor var oppe eller ei. Sannsynligvis var hun det.
Den første Kolsåsbanetrikken til byen. Min fetter var (ofte) med. Søvnig trikketur til Majorstua, raskt over på første vogn til Frognerseteren. Skiene i reim på utsiden av vogna. Ikke noe problem så tidlig om morgenen. Ikke så mange på vei til marka. Seinere fullt med turgåere med ski på begge sider av vogna. Voksenkollen til venstre – Frognerseteren til høyre.
Vi gikk av på Voksenkollen. Skiene måtte smøres. Med hva? Denne morgenen var det blå Swix – eller var det Østbys ett eller annet. Det viktigste var god glid og ikke bakglatt. På Voksenkollen var det smørestasjon for de “proffe”. Men skiene våre var godt preparert på forhånd. Treski – turlangrenn, tyngre enn dagens glassfiber. Husker det sto mellom Splittkein og Bonna med Rottefella bindinger med metallbøyle. Jeg fikk til slutt Bonnaski, lokalt produsert i Lommedalen. Jeg har dem ennå!
Her lærte jeg forresten å gå på ski. 1949/50. Tomm Murstads barnehage med barnehagetrikk til Voksenkollen.
NÅ kunne turen begynne. Første mål: Kikut før klokka 9! Vi trengte ikke å gå over Tryvann, det var unødvendig. Derfor valgte vi Skomakerløypa til Skomakertjern bak Tryvannsstua. Det gjaldt ikke å ta seg ut i starten, spare på kreftene, gli framover. Blankvann neste – Glåmene – nå ante vi Kikut i det fjerne. Husker vi av og til stoppet på Appelsinhaugen for å ta – nettopp en appelsin. Nedover i godt driv mor Fyllingen og over Fyllingen.
Husker noen fortalte en historie om Fyllingen. De drev med overnatting der for turgåere. Kona kommanderte: Gutta på det rommet og jentene på det andre. Hun undret seg alltid over hvorfor det om morgenen alltid var hulteribulter….
Kan ikke huske helt hva vi gjorde på Kikut. Var vi innom – eller gikk vi bare videre? Selvfølgelig har jeg vært innom mange ganger, men slik som nå var det bare et heft – vi var jo bare halvveis – til Katnosa. Bakkene videre oppover var seige. Har forresten vært noen ganger oppe på Kikuttoppen, en av Nordmarkas flotteste utkikkspunkter.
Sandungen – et nytt vann med en gård vi bare passerte. Sikkert underlagt Løvenskiold-Vækerøe. På ny oppover nye bakker. Kirkeberget til høyre – Oslos høyeste ås på 630moh. (Nesten like høy som Ulriken i Bergen!). Også den har jeg besøkt både sommer og vinterstid. Og så Katnosa, vårt første egentlige mål på turen – dobbelt så langt som til Kikut: 26km fra Voksenkollen. På tide å ta en pause, kanskje litt mat og noe å drikke – solbærtoddi?
På Katnosa møtte vi de første som kom med toget nordfra – fra Grua og Mylla, noen til og med fra Roa. Den turen var mest populær i slutten av februar – mars. Da gikk man med sola i ansiktet hele veien… Den turen har jeg også gjort noen ganger.
Hva nå? Vi kunne gå tilbake mot Kikut over Bjørnsjøen og videre mot Sognsvann. Det var sjelden aktuelt. Nei, vi ville gå vestover – over Spålen og Storflåtan til Løvlia, neste vannhull!
Den løypa var ikke så mye trafikkert. På 60-tallet var det i det hele tatt ikke snakk om maskinpreparerte løyper. Her måtte man tråkke selv. Det hendte av og til at vi måtte tråkke løypa mot Spålen selv, etter snøfall.
Ikke i dag. Det glei greit innover skogen forbi Finnerudseter til Storflåtan.
Da begynte utfordringen. Bakkene opp til Løvliseterflakene – over 600moh. De var alltid et slit. Hadde jo gått 40 km nærmest i ett. Energitilstanden var nær nullpunktet. Det gikk uhyre treigt opp de siste bakkene. Drømmen om vørterøl på Løvlia var eneste drivkraften. Du verden så sliten, så sliten. Heldigvis gikk den siste kilometeren i lett nedoverbakke til vi endelig svingte inn på vollen foran Løvlia.
Her var det folksomt. Både ute og inne. Mange gikk fra Stubdal eller Kleivstua. Det var ikke så langt, men de fleste kom vel fra Sørkedalen eller Lommedalen.
Løvlisetervollen var vid og brei. I det fjerne så vi Gyrihaugen med det videste utsynet i hele Oslomarka. Jeg drømte om å komme dit. (Og jeg kom dit etter hvert både vinterstid og sommerstid.)
Det var godt å få fylt opp energien. En halvtimes hvil med mat og vørterøl (kan ikke helt huske hva vi spiste. Vafler?) gjorde underverker. Hvor skulle vi gå nå?
På en måte sa det seg selv: Lommedalen. Det var den greieste løypa. Det var jo over 300m høydeforskjell og det gikk jevnt og trutt nedover. Sørkedalen var absolutt et alternativ, men vi likte ikke så godt løypa ned til Skansebakken. Dessuten måtte vi gå av bussen på Bjørnsletta, og det var jo et stress å gå bak bussen for å ta skiene (uten at bussen reiste av gårde før vi var ferdige) for å ta Kolsåsbanen hjem derfra. En gang tok jeg feil ski i farten. De var like de jeg selv hadde, men disse var 10 cm kortere. Håper vedkommende som fikk mine ble fornøyd.
Et tredje alternativ var rett og slett å gå hjem – over Vidvangen – Kampen – Vensåsseter – Burudvann – Muren – jordene ved Øverland – Haslum og til Egne Hjem. Det var det ikke tid til i dag. Det var ikke så lenge til det ble mørkt. Men jeg har gjort det noen ganger.
Selv om det var under en time siden jeg hadde vært helt utmattet av trøtthet og mangel på energi, kan jeg huske at dette ofte var den beste delen av turen. Jeg følte at jeg fløy av sted og at jeg kunne ha gått dobbelt så langt om jeg hadde kunnet. (Det har jeg da også gjort en gang, i alle fall nesten: 72km på en skitur er ikke så verst). Kroppen fungerte, frasparkene var gode og gliden var perfekt. Kunne det bli bedre? Jeg var en del av naturen omkring meg. Jeg var i pakt med naturen. Var aldri redd for naturen. Det ble noe religiøst over det. Bakkene nedover var passe utfordrende – å gå over vannene var alltid litt kjedelig. Husker at det en gang var så kaldt at støvlene ble stive av frost da jeg gikk over Treungen.
Den siste utfordringen var bussen. Bussene fra Guriby gikk en gang i timen. Her gjaldt det ikke å komme for seint. (Gjorde det en gang jeg var yngre og frøys på meg skikkelig bronkitt. Da var jeg så nær bussen at jeg nesten kunne ta på den, men kjøre gjorde den). En annen ting var at de gikk annenhver time over Bekkestua og annenhver time over Kolsås – Sandvika. Den siste ble betjent av “Lommedalsbussen” og jeg mener at de hadde grønne busser mens Bærum forenede (BFB) hadde gule og brune busser. Helst ville jeg ha bussen til Bekkestua – ellers måtte jeg bytte på Kolsås.
Denne gangen nådde jeg bussen med god margin. Deilig følelse i kroppen. Sliten, ja vel, men ikke så sliten. Turen var på ca.55km. Såpass måtte den være for å nå målet: Gullmerket på ski, 500km i løpet av en vinter.
Første gangen jeg klarte det var i gymnaset i 1962. Det er årsaken til at jeg fikk meget i gym, for ellers er ikke gym min greie. Det ble 3 ganger til – for skigåing konkurrerte også med jobbing – særlig da jeg var H-res på Bærumsbanen. Skigåing tok seg godt opp på slutten av studietida. Da jeg var hovedfagsstudent, hadde jeg Oslomarka som prosjekt, så da ble det lov å ta turer også på hverdager.
Min kjærlighet til Oslomarka handler imidlertid ikke bare om vår skitur, men om et mangfold av turer, både sommer og vinter, til fots, på ski og ikke minst på sykkel.
Takk for turen!
(Alle bildene er tatt i perioden 1965 – 1971 av meg!)
Hei Bjørn
Jeg husker noen av våre turer til Løvlia fra Egne Hjem og også en tur over Sandungen og Katnosa men detaljene har jeg nok ikke. Jeg husker best turene ut fra Egne Hjem hvor tur/retur Løvlia var den vanlige søndagsturen. Den er vel på ca 54 – 55 km og vi tok oftest over Vidvangen. Morsom bildekavalkade Bjørn – mange takk skal du ha mvh Kjetil
Dette var fantastisk! Og ble nesten satt tilbake til min egen barndom. Men jeg var ikke i nærheten av å gå så langt! Antagelig ikke i nærheten av å gå halvparten en gang, men det innrømmer jeg aldri … Høhø