Det var et godt besøk. Allerede på flyplassen møtte jeg velvillige og hyggelige mennesker som signaliserte tydelig at de ville meg vel. I løpet av de 14 dagene jeg var på besøk ble dette bare utdypet. Jeg kom godt ut av det med Salmah på 3 år. Bare etter et par dager var det utviklet et tillitsforhold.
Det samme med Buda. Han hadde sin virksomhet og lille familie i Machakos, men stilte opp for oss stadig vekk. Han var vel da temmelig nygift, og kona hans ventet barn i løpet av sommeren 2011. Når han ble skilt fra mor til Fatma, vet jeg ikke. Vi hadde ingen kontakt med henne, men hun bodde visst fortsatt i Machakos.
Fatma fortalte ikke mye om faren, men han bodde visst i Namanga, byen vi hadde vært innom på besøk. Fatma fortalte meg lite om sin barndom og oppvekst, bort fra at det ble brudd med foreldrene da hun var rundt 14 år. Fatma og jeg kom godt ut av det med hverandre, og da jeg luftet tanken om å komme tilbake, var svaret absolutt ja.
At vi tilhørte hver vår religion, bød heller ikke på noe problem. Vi ble enige om å være uenige, men vi var også enige om at vi trodde på Gud/Allah og at nestekjærlighet og gjensidig toleranse og respekt var viktig. Det ble aldri til at jeg flyttet til noe hotell – selv om strømmen både kom og gikk og vannet forsvant i perioder. Den hvite plasstolen brøt sammen etter kort tid. Men jeg vi fikk skaffet noen flere puter å sitte på. Jeg hadde det virkelig bra.
Maten har jeg ikke nevnt, men det gikk også bra. Ugali med sukomaviki ble ikke min favoritt, men det var mye annet som var spiselig, mye ris og pasta og grønnsaker – og mye kylling.
Jeg tok piller mot malaria, men så nesten ikke en eneste mygg. Selvfølgelig hadde vi myggnetting om natten. Kitengela lå såpass høyt over havet (ca.1 600m) at det ikke var noen som fikk den farlige malariaen, men det var ikke så høyt at den var helt borte.
Men alt ellers var annerledes. Klimaet var behagelig – enda det var på den varmeste tida. Kan ikke huske jeg opplevde noe annet enn ett tordenvær. Det kan være skummelt nok med mye rumling fra alle kanter, men det var sjelden å se lyn som slo ned i bakken – de fleste gikk fra sky til sky.
Jeg elsket å sitte på verandaen og sitte å se på folkelivet som foregikk under meg. Det var mye som var annerledes, blant annet trafikken på veien, hvordan bilene var lastet – ofte på måter som ikke hadde vært tillatt i Norge. Folk satt ofte på lasteplanet. Folk gikk til og fra butikker, jobb, ja, å gå var vanlig med og uten varer. Sykler så jeg lite til, oftest var det sykler brukt i en eller annen yrkessammenheng – transport av ting. Syklene var stort sett enkle uten noen form for gir eller ringeklokke. Håper de hadde bremser.
Motorsykler – bodabodaer – var vanlig. De ble brukt av folk med litt penger til transport til og fra butikk eller jobb. De var som regel kinesiskprodusert og hadde et langt sete der opptil flere personer kunne sitte, selv om det var ikke lov. Jeg så opp til 4 personer på en bodaboda – ingen hadde hjelm. Så også at sjåføren hadde hjelm, men han hadde ingen hjelp til passasjeren. Problemet var å kunne holde seg fast. Noen holdt seg fast i sjåføren, men de fleste holdt seg i setet, gjerne på den bakerste bøylen. Det kostet vel ikke mer enn 50Ksh med en tur fra butikken og hjem = ca. 4NOK. Et annet problem med bodabodaene var at de holdt stor fart og konkurrerte med fotgjengerne om plassen på fortauene eller gata. Det hendte en sjelden gang at jeg reiste med bodaboda, men unngikk det hvis jeg kunne. Den siste muligheten var å ta trehjulsmotorsykkel eller tuktuk, men det var lite aktuelt det første besøket.
Det var mye søppel som flagret omkring. Det var ingen offentlig søppeltømming, men noe privat søppeltømming var det. Rett under leiligheten var det en plass der søppel ble samlet, og en dag i uka kom en traktor med henger og fylte opp søppelet. Hvor søppelet ble kjørt og dumpet, vet jeg ikke, men sannsynligvis på en åpen fylling ett eller annet sted i nærheten.
Ja, det var mye som var annerledes, men mye var spennende og interessant. Mye var også litt deprimerende – ikke minst mangelen på organisering – det er jo vi så vant til. Ingen kontroll av mye aktivitet. Og søppelet som mange steder bare fløt – eller blåste omkring.
Litt plagsomt var det at folk glodde. I første omgang ble jeg ikke vant til det. Sånn er det bare når du er hvit og alle tror du er rik. Rik har jeg aldri følt meg, kanskje bortsett fra da jeg besøkte Øst-Europa for mange år siden. Men jeg var jo rikere enn folk flest, ingen tvil om det, men de som virkelig var rike, ja der var jeg bare smågutt. Dessuten: I min bevissthet forsvant dette med forskjellig hudfarge fullstendig – og har ikke vært der siden.
Så forsvant jeg opp i en sky til vinterlandet Norge. Allerede i slutten av mars (påsken) var jeg tilbake i Kitendgela.
