Dette er en bok om mine opphold i Kenya i tida 2010 til i dag.
På en overfylt togtur mellom Oslo og Kristiansand ble noen av oss plassert i sofaen i kafevogna – siden vi ikke hadde plassbillett. Der satt vi noen stykker og praten gikk etter hvert. En av dem som satt der i sofaen var ei jente fra Namibia, meget hvit. Hun kom i prat med en ung mann på den andre siden av bordet. Han hadde vært i fredskorpset i Uganda. Etter hvert ble det en samtale om hvor vakkert det var i Afrika – ikke minst solnedgangene i Afrika. Jeg tenkte: Om jeg kunne oppleve det. Ikke visste jeg den gang at det skulle jeg også få oppleve – og mer til.
BAKGRUNN:
I 2010 var jeg pensjonist. Det hadde jeg vært i 2 år. Jeg ville få mer ut av livet mitt. Derfor reiste jeg til Kenya julen 2010.
Det var den superkorte versjonen. Den lange versjonen kommer her: Jeg hadde undervist i videregående skole i 36 år, og bestemte å gå av da jeg var 65 i 2008. Da hadde jeg opparbeidet fulle rettigheter. Underveis hadde jeg vært gift 2 ganger, og hadde to barn fra første ekteskap. De bodde i Oslo på den tida. Jeg hadde vært en del på reise i ferier og under permisjoner bl.a. til Australia, California, store deler av Europa og Tyrkia. I 2010 kom jeg også en tur til Kina. Tunisia hadde jeg besøkt to ganger – på ferie og som studieprosjekt i 2001. Det var mitt første besøk i Afrika.
I 2008 meldte jeg meg på en tur til Sør-Afrika sammen med kolleger og noen bekjente og ukjente. Det var en meget vellykket tur der lysten til å besøke mer av Afrika ble vekket. Noe av det mer fascinerende var selvfølgelig safari i Krügerparken og møte med mennesker i Cape Town.
Da jeg sluttet å jobbe, ønsket jeg å ha noe verdifullt å jobbe med. Jeg meldte meg til å gjøre frivillig arbeid for Røde kors, som leksehjelp for innvandrere og flyktningguide. Som flyktningguide fikk jeg en familie fra Kina – det vil si de var uigurer, en undertrykt gruppe i Xing-yang-provinsen. Uigurene selv kalte området for Øst-Turkestan. Jeg begynte å samarbeide med Gabriel Romero i Røde kors og sammen arrangerte vi tur til Rjukan og Gaustatoppen i mai 2010 for flyktninger. Det var flere fra Afrika i den gruppa bl.a. fra Etiopia og Eritrea. Samtidig ble jeg kjent med en dame fra Kenya som kom til Norge som au pair. Hun var gift, men hun hadde en datter i Kenya som hun var bekymret for. Jeg hjalp henne med å betale datterens skolegang. Seinere kom hun til Norge og har fullført skolegangen sin her. Jeg hadde fortsatt ingen tanker om å reise til Kenya.
Etter turen til Gaustatoppen, fikk jeg mange forespørsler fra deltakere på turen om jeg kunne være facebook-venn med dem. En av dem kjente jeg ikke helt igjen navnet på, så jeg sendte en forespørsel om hun hadde vært med på turen. Nei, hun bodde i Nairobi, så hun hadde ikke vært med på noen tur. Da ble jeg nyssgjerrig, for her hadde jeg kontakt med et menneske som bodde i Afrika, i Kenya. Derfor fortsatte jeg kommunikasjonen, og den fortsatte videre utover høsten til jeg reiste til Kina i november, men ble tatt opp igjen etter det. Jeg opplevde kommunikasjonen som meget god.
FØRSTE REISE TIL KENYA
De siste julene syntes jeg hadde vært vanskelige. Hadde vært mye alene. Nå stakk deg meg plutselig; gikk det an å reise til Afrika i julen? Jeg sendte en forespørsel til min venn i Nairobi, og etter noen dager fikk jeg ja på spørsmålet. Det jeg ikke visste var at hun ble svært overrasket over spørsmålet og forhørte seg hos sin stefar om det var greit om jeg kom på besøk. Mine venner var også skeptiske, og en kollega mente absolutt at jeg kom til å bli lurt. Jeg kjøpte billett til 28.desember.
Så kjøpte jeg noen reisehåndbøker for å lese meg opp på landet. Jeg forsto at landet var svært forskjellig fra vårt eget. Det var spennende. Selvfølgelig var jeg spendt. Fryktelig spendt, men ikke redd. Det fantes vel hoteller i Kenya også hvis det viste seg at det var et bomskudd.
Å reise fra Kristiansand til Kenya var i grunnen enkelt. Det gikk morgenfly fra Kjevik til Schiphol flyplass ved Amsterdam, og så direkte fly fra Amsterdam til Nairobi som var framme om kvelden. Kjente at spenningen steg ettersom vi nærmet oss Nairobi. På veien ned for landing kikket jeg ut og forsto at nå var jeg virkelig kommet til Afrika.
Passkontroll og visum tar alltid sin tid, men endelig kom jeg ut i mottakshallen. Det sto tjukt av folk med skilt med navn på, som regel reiseselskap, men jeg så i farten ikke mitt navn, imidlertid fikk jeg øye på en kvinne som kikket nyssgjerrig på meg – og da kjente jeg henne igjen fra bildene hun hadde sendt meg. Da følte jeg plutselig at noe av spenningen forsvant – en følelse av å ha kommet til rette person. Sammen med henne var stefaren (som vi etter hvert kom til å kalle Buda) og datteren Salmah som var 3 1/2 år gammel. Det ble et hyggelig møte – og jeg startet mitt opphold i Kenya med en kopp kaffe på en kafé på flyplassen. Nå kunne i grunnen alt skje.
PÅ VEI TIL KITENGELA
Jeg hadde allerede fått beskrevet veiene i Kenya. De var til dels humpete og nesten ufremkommelige. Vi hadde ikke kommet så langt fra flyplassen, før vi begynte å merke det. Vi humpet og ristet og kjørte fra side til side på den elendige veien. Ute var det mørkt, selv om det var lys i husene omkring. Veilys manglet. Etter noen kilometer gled vi inn på en ny vei som var mye bedre: Det var den nye Pan African Highway, som ennå ikke var ferdig. Nå var vi kommet til Kitengela; byen der Fatma bodde og jeg skulle bo i 14 dager. Vi svingte av hovedveien og kjørte inn i noe som jeg oppfattet som fattigslig slum før vi parkerte i et parkeringsanlegg i første etasje i bygget. For dette var det moderne Kenya: Fem etasjes leilighetsblokk.
I midten av blokka var det et åpent rom for trapper og til å henge tøyvasken. Fatma bodde i 5.etasje, så vi snodde oss opp mange trapper til vi kom til døra. Så måtte nøkkelen fram. Døra var av metall, men det var en luke i den der hengelåsen hang. Det var i grunnen plundrete å få nøkkelen i hengelåsen – jeg brukte etter hvert en del tid på det. Men i dag var det Fatma som fort og greit åpnet. Leiligheten var ok den, men det var sparsomt med møbler. Kjøkken, med vask og gassbrenner, stue med bord, datamaskin og noen sitteputer og en plasstol, wc og et lite separat baderom med dusj (kaldtvann), soverom med seng, der jeg skulle bo, og soverom med luftmadrasser der Fatma og Salmah skulle bo. Fatma var overbevist om at jeg ville ta inn på hotell.
Jeg sa at jeg hadde da bodd mye mer primitivt enn dette. Her var både strøm og vann – dette var som å reise på hyttetur i Norge. Så jeg ble, men jeg hadde dårlig samvittighet fordi det var jeg som fikk ligge i senga. (Ny seng ble ordnet seinere). At strømmen og vannet kom og gikk hele tida var en annen sak. En gang måtte vi ned i første etasje for å hente vann. Nokså utmattet krøyp jeg under myggnetting for å sove min første natt. Jeg sov godt.
