Underveis kom jeg over sangene hans, bl.a. “Lieder eines fahrenden Gesellen”, “Kindertotenlieder” osv. Ingen kan orkestrere sanger som han. Han flyttet også sangene inn i symfoniene – både 2, 3 og 4. symfoni har sangsolist og han bruker temaer fra sangene i symfoniene. I disse fire symfoniene hadde Mahler til hensikt å favne alt – noe mange nettopp har kritisert ham for fordi det er umulig.
Noen år seinere kjøpte jeg 5.-7.symfoni. Det er rene orkesterverk av stort format. Igjen var det Consertgebouw orkest og Bernard Haitink. Det var ett av de få orkestre i Europa som hadde en viss Mahler tradisjon. For mange år siden framførte KSO den 5. sammen med Aalborg symfoniorkester i Domkirken i Kristiansand. Det var bra, men den trengte et bedre lokale. 5. symfoni skal KSO framføre seinere i februar i Kilden.
Mahler var en hardtarbeidende musiker, som kom til å lede musikklivet i flere byer, bl.a.Budapest og Hamburg. I 1897 ble han musikkdirektør ved den keiserlige opera i Wien og fikk ansvaret for alle operaoppføringer; samtidig dirigerte han også det filharmoniske orkesteret. Her var det fullt kjør.
Hva gjorde han i sommerferiene? Han reiste ofte til en vakker sjø i Steiermark med skog og fjell. Der komponerte han! Der ble de store symfoniene til.
Det sies at han revolusjonerte operascenen i Wien, det var ikke alle like begeistret for. Dessuten hadde han et stort “handikapp” han ikke kunne flykte fra: Han var jøde. (selv om han hadde konvertert til kristendommen). Antisemmitismen i Wien var meget sterk, selv borgermesteren var uttalt antisemmitist. Samtidig var det kommet en ung mann fra Linz til byen som ville bli kunstmaler. Han sugde til seg av det som foregikk. Kanskje han var på operaen og opplevde Mahler? Adolf het han. Antisemmitismen var mye sterkere i Østerrike enn i Tyskland.
Han fikk gjennom sin temmelig diktatoriske ledelse ved hoffoperaen mange fiender. I 1907 fikk derfor Mahler sparken som operasjef. Faktisk ble den nye verden redningen – han ble sjefsdirigent for New-York filharmoniske orkester og Metropolitanoperaen!!
Samtidig opplevde Mahler tragiske ting i sitt privatliv. Han hadde to jenter med sin kone Alma – et ikke særlig vellykket ekteskap. Den yngste dør plutselig av sykdom, samtidig som Mahler etter en undersøkelse får vite at også han er hjertesyk. Det var en medfødt lidelse. Da han vokste opp døde søsknene omkring ham – bare han og en søster vokste opp. Døden ble nesten noe dagligdags for ham. Derfor kom mye av det han skrev på slutten av sitt liv til å handle om døden. 9. og 10.symfoni er full av dødssymbolikk. Likevel synes jeg at disse to symfoniene er de fineste – det er de jeg oftest vender tilbake til.
To store symfonier har jeg ikke nevnt: a. Den 8. for stort kor, 8 solister og orkester, med innledning av den gamle salmen “Veni creator spiritus” og avslutning med siste delen av Goethes Faust. Den har jeg opplevd i Oslo konserthus – en overveldende opplevelse.
b. “Das Lied von der Erde” har ikke betegnelsen symfoni, men er stor som en symfoni (men Mahler selv ville ikke kalle den en symfoni fordi den ville bli nr.9!) – en sangsymfoni bygget på kinesiske haku-dikt – delvis bearbeidet av Mahler selv. Bare den siste sangen tar en halv time. Jeg synes mer om denne enn den 8.
Leonard Bernstein sa en gang om Mahler at han var barnet som aldri ble voksen. Hans uttrykksregister gikk langt ut over det normalt voksne; det var et uttrykksregister som barnet kjente igjen – med de store ytterligheter, fra det sublime til det nesten parodisk / vulgære. Derfor var han ikke redd for å spille Mahlers musikk for barn, de kjente seg igjen i den. Dessuten hadde Mahler for 50 år siden vært dirigent for det orkesteret han nå ledet.
Bernstein var absolutt en god ambassadør for Mahlers musikk, og med plateutgivelsene på 70-tallet nådde han et stort publikum. Selv liker jeg Bruno Walters innspillinger på 60-tallet av Mahler godt, kanskje fordi den har stor autensitet; han var jo Mahlers elev og assistent og framførte noen av verkene hans for første gang rundt 1910. (Mahler døde av blodforgiftning i 1911).
De 12 sangene i “Des Knaben Wunderhorn” ble alle skrevet før tragediene rammet ham – nemlig i perioden 1891 – 1900. Tekstgrunnlaget er den samlingen Arnim og von Brentano utga i 1808 som ble kalt “Des Knaben Wunderhorn” – et barns overflødighetshorn. Dette er innsamlet, folkelige tekster som på mange måter er enkle, naivistiske og rett på sak. Du har absolutt parallell til tilsvarende innsamlinger av folkelivsmateriale som brødrene Grimm og Asbjørnsen og Moe og Landstad gjorde omtrent samtidig. Tekstene passet Mahler godt.
Mahler orkestrerte 12 sanger fra denne syklusen. Noen ble også brukt i symfoni 3 og 4. Noen skal synges av en mann, noen av en dame og i noen er både mann og dame med. De handler om kjærlighet, legenden om Rhinen, sult, presten som var så dårlig til å tale at han gikk til bekken for å tale til fiskene, fangen i tårnet, soldaten som marsjerer gjennom gatene midt på natta, konkurranse mellom gjøken og nattergalen og hvem som kunne synge vakrest osv., ganske folkelige temaer, mange full av humor. Mahler vokste opp i en liten landsby i Mähren i det nåværende Tsjekkia. Rett utenfor hjemmet hans lå det en militærleir. Herfra hørtes det reveljer både seint og tidlig. Reveljer kan en høre mange av i Mahlers musikk – ikke minst i Wunderhornsangene. Den første sangen heter faktisk revelje. Disse sangene gir Mahler en instrumentasjon som følger teksten tett – ingen ytterligheter som i symfoniene, men en instrumentasjon som absolutt understreker sangens karakter. Selv “Musikkens verden” innrømmer at sangene er Mahlers musikk på det beste.
Mahler er en komponist jeg stadig vender tilbake til.
PS: I en av sangene i Wunderhornsyklusen, “Lied des Verfolgten im Turm” er teksten identisk med en ikke ukjent norsk versjon: “Din tanke er fri”, som bruker den tradisjonelle tyske melodien. Mahler komponerte en helt ny melodi til sangen – mer dramatisk enn den tradisjonelle.
