Sibelius – Carl Nielsen og første verdenskrig.

Noen tanker om musikk fra tiden rundt 1. Verdenskrig: Sibelius / Carl Nilsen

SONY DSC

KSO framførte nylig Jean Sibelius 5. Symfoni – der siste satsen bygger på det såkalte “svanetemaet” – komponisten ble inspirert av noen svaner han observerte ved en innsjø i de finske skoger. Symfonien endte i en nesten triumferende tredje sats. Kanskje det er derfor den er en av Sibelius mest spilte symfonier? Som historieinteressert kom jeg til å tenke litt på omstendighetene rundt tilblivelsen til denne symfonien.

Den ble skrevet i 1915 under den første store krigen i Europa, den vi kaller 1. Verdenskrig. Finland var som sådan involvert i krigen, siden landet var en del av det russiske tsarriket – riktignok med en nokså selvstendig stilling. Mange finner ble innrullert for å kjempe i tsarens armeer, som i løpet av krigen IKKE ble noen seierrik armé. I 1917 gikk hæren bokstavlig talt i oppløsning, soldatene stakk av og reiste hjem. I desember samme året erklærte Finland seg som selvstendig stat – noe vi nettopp har feiret 100 års jubileet til (!!?). Måneden før hadde en ikke ukjent russisk flyktning forlatt Helsinki for å reise til St. Petersburg for å starte en revolusjon der: Vladimir Iljitsj Lenin. Denne revolusjonen spredte seg også til Finland. Det oppsto raskt røde garder som kjempet mot de hvite, som ble ledet av den gamle tsargeneralen, Carl Gustav Mannerheim. I motsetning til i Russland tapte de røde over de hvite i Finland, noe som skapte splittelse og spenning i det finske samfunnet som varte i alle fall til 2.Verdenskrig. Da het det seg at finnene fant sammen i skyttergravene mot den felles fienden Sovjet.

Sibelius opplevde alt dette mens han jobbet med den 5. symfonien. Han opplevet selvstendigheten i 1917. Han hadde skrevet nasjonalistisk musikk 10 år tidligere. Som sønn av en svenskspråklig lege, tilhørte Sibelius “de hvite” (men han var blitt sendt på finskspråklig skole så finsk var også morsmålet hans). To ganger ble hjemmet hans hjemsøkt av rødegardister under borgerkrigen. Jeg synes det er underlig at ikke noe av dette ikke finnes i musikken hans – verken nasjonal begeistring eller redsel over krigens gru. Heller ikke i de neste to symfoniene hans finner en spor etter de urolige tidene. Det forringer imidlertid ikke musikken hans – jeg bare undrer meg.

I Danmark strevde en annen nordisk komponist på samme tid med sin 5. Symfoni, Carl Nielsen. Krigen var nettopp over. Danmark var erklært nøytralt land – og den store naboen i sør , keiserriket Tyskland, hadde akseptert det. Men Tyskland var tross alt Danmarks nabo. Landet hadde måtte svi for det noen ganger, sist gang i 1864 da store deler av Sønderjylland ble lagt til Tyskland.  Krigen raste ute i Europa – ikke mist i skyttergravene i Frankrike der millioner av soldater ble meiet ned av kanoner og mitraljøser. “De udugelige generalers krig” har enkelte historikere kalt 1.Verdenskrig. I 1920 fikk Danmark igjen store deler av det okkuperte Sønderjyske land.

Første gang jeg hørte Carl Nielsens 5.symfoni var i Aulaen i Oslo. Det var OFO som spilte med Herbert Blomstedt som dirigent. Den gjorde et sterkt inntrykk på meg. Jeg gikk sporenstreks på Karl Johan og Musikkforlaget og hørte om de hadde en Lp med symfonien. Det hadde de: Leonard Bernstein (hvem ellers?) hadde spilt den inn på CBS med New York filharmonikerne. Innspillingen bekreftet inntrykket fra Aulaen. Denne symfonien er så full av spenninger, krigsuhygge og smerte at det måtte være verdenskrigen som satte sine spor hos komponisten. (Men jeg vet det ikke). Ikke minst klarinettstemmen slynger ut sin smerte mellom resten av orkesteret i siste sats. (Carl Nielsen skrev etterpå faktisk en klarinettkonsert!) Likevel ender den siste satsen (det er bare to) i en avklaret ro. Denne symfonien er fortsatt en av mine (mange) favoritter den dag i dag. Carl Nielsen selv har ikke gitt noe program for denne symfonien. I samtiden var den nok et sjokk på grunn av all modernismen i den.

Jeg har undret meg over at Den første verdenskrigen satte så få spor i musikken verden. Det var både musikere og komponister som ble drept i krigen. Men krigens redsler ble kanskje for sterke den gang. Det nærmeste jeg kommer på er klaverkonsertene for venstrehånd som Ravel, Prokofjev, Korngold og andre skrev for den polske pianisten Paul Wittgenstein som mistet høyrearmen under krigen.

I vår tid er det skapt mye musikk som har krig som en bakgrunn.  Bare tenk på en så sterk symfoni som Goreckis 3.!! (Eller er den glemt allerede?)

 

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg