Som håndballforelder må en stille opp og kjøre barna til kamper og turneringer og ikke minst se på de håpefulle spille. Det er en slags naturlov. Det kan ha sine sider. For mange år siden betydde det å kjøre til steder som Nedenes og Tromøya. Nå er det innenfor Kristiansand det foregår, heldigvis. Det var Havlimyrhallen denne gang.

Jeg vil ikke gå inn på alle forberedelser som blir gjort både før og etter vi ankommer hallen, men det er stort sett prosedyrer vi kjenner til fra før der Sal får beskjed om å ordne opp i sine ting. Det går som regel greit.

Det som er kjedelig er selve kampene. Selv om de har holdt på en stund, ender det vanligvis opp med en kamp der jentene står på linje og kaster ball til hverandre, mens motstanderne gjør alt de kan for å hindre at de får skyte på mål. Til slutt blir angriperne trøtte av dette, og en av dem prøver å skyte for i alle fall å ha gjort det. Det går ofte ikke bra, og det samme gjentar seg på den andre siden av banen. Det blir nokså kjedelig i lengden. Det gjør ikke håndball til en morsom sport å se på.

I den første kampen opplevde jeg at laget vårt var i framgang. De vant! Jeg opplevde å bli stolt pappa da en annen forelder dunket meg i ryggen og sa at Sal spilte bra. Alle hadde en god følelse etter første kamp.

Nedturen ble desto større i andre kamp. Da møtte de AK28 2. Om det var andrelaget i ordets egentlig betydning, tviler jeg på. Vårt lag spilte nemlig mot førstelaget i siste kamp og vant. På dette laget spilte en gutt, 8 år, ganske liten av vekst, men ellers full av fart og spenst. For det første var han umulig å skåre mål på; han var høyt og lavt både i og utenfor mål. For det andre var han en av de få som hadde blikk for spillet og serverte de lekreste innspill til de andre jentene som i tillegg var gode skyttere og visste hvor de skulle plassere ballen. Mot dette hadde laget vårt lite å stille opp mot, bortsett fra at en av våre spillere var flink til å snappe ballen, men det ble med noen få trøstemål.

Jeg ble nysgjerrig på dette laget, og mens laget vårt hadde pause, spilte AK 28 2 mot et annet lag.  Jeg ble stående og se den kampen og fikk nesten hakeslipp. For nå fikk de virkelig slippe seg løs. Vi få som så på, fikk virkelig se leken håndball. Nå fikk vi se innhopp og droppasninger som du knapt får se voksne spillere kan servere. Det var virkelig imponerende – og gøy. Jeg tror knapt nok det andre laget fikk et mål. Det var selvfølgelig ikke gøy for dem å tape så rått, men kan hende de lærte en lekse. Slik kan håndball også være.

Gøy å oppleve – og fortsatt stolt pappa selv om våre ikke vant den ene kampen. Ingen tvil om at det var et bedre lag.