Nå har også jeg lest denne romanen. Jeg har lest mange av bøkene til Renberg, og liker dem godt. Han skriver godt ? også på nynorsk. Jeg syntes lenge at dette var noe av det beste jeg har lest av en norsk forfatter på lenge.
På slutten ble jeg likevel sittende igjen med mange flere spørsmål enn i starten. Jeg leste en anmeldelse (VG) som mente at slutten av boka var en nedtur ? en ulykke for selve romanen. Selv tenkte jeg ikke slik, men jeg ble overrasket over det dramatiske høydepunktet – så det som kom etterpå ble litt problematisk.
Jørgen viser jo at han kan lese mennesker, han gir de fleste klare karakteristikker i sin skildring i miljøet omkring det som skjer. Bare ikke Steinar. Han kommer flyttende til bygda som et friskt pust – et overskuddsmenneske som tar mye plass. Han og kona og en sønn blir Jørgens – og kona Vibekes + (to gutter) – nærmeste nabo. Jørgen forstår etter hvert at det er noe galt, men forstår ikke helt hva Steinar holder på med. Det ser ut til at tankene går først og fremst mot pedofili. Derfor blir det veldig skummelt når minstegutten, Eyolf, blir med Steinar og familien en tur på fjellet.
I romanen går det fram at dette foregår i ei lita bygd på Vestlandet ? der alle veit alt om alle, bare ikke Jørgen. Han veit ikke at Steinar er mye borte fra jobben, sladderen når tydelig fram til ham. Er det mulig i ei lita bygd? Kanskje han burde ha stilt ham noen spørsmål? Det gjør verken han eller Vibeke, kona hans.
Deres felles mistenksomhet fører jo til deres egen katastrofe ? da Steinar tar livet sitt ? er det også slutten på forholdet dem imellom. Det kan jeg forstå, men ikke helt….
