Over berg og dal – fjellturen 1969 2: Utladalen opp

  Carl Lauritz i vakker positur

Etter en behagelig tur med båt på Sognefjorden, kom vi til slutt til Årdalstangen. Med buss til Farnes/Øvre Årdal var vi på vei til vårt neste dalføre: Utladalen. Utladalen er kanskje Norges villeste dalføre og skjærer seg dypt ned mellom noen av Norges høyeste fjell. At folk slo seg ned i denne dalen, hører også med til historien.

  på Sognefjorden
På en eller annen måte kom vi oss inn til Hjelle – der Utladalen begynner (eller slutter?). Derfra og til Vetti fulgte vi den gamle ferdastien som Vettigårdene brukte gjennom mange hundre år. Også på denne stien var vel kløv den beste måten for transport. Her nede er dalen ganske vill, men stien snor seg mellom kampesteiner og krysser elva på to bruer. Etter noen timers gange ankom vi Vetti gård, som var vel den eneste bebodde gården i dalen i 1969. De bratte jordene er dyrka opp, her var full gårdsdrift.

1969  1996

  Vetti gård 1969
Da jeg kom tilbake hit i 1996 var det mye som var annerledes. Stien var blitt til vei – “Dugnadsveien”, bygd for at Vettigårdene kunne få bedre forbindelse til Årdal. Det var ingen alminnelig bilvei, men det var mulig å bruke bil til og fra Vetti. Dessuten ble jeg gjort oppmerksom to andre gårder i dalen som var blitt tilgjengelig, begge et stykke fra selve dalbunnen: Avdal og Harberg. Avdal er blitt tatt vare på av Årdal Turlag og tok imot overnattingsgjester om sommeren. Var faktisk oppom der og ble imponert over det restaureringsarbeidet som var foretatt. Det var lett å forestille seg at å bo på en slik plass vinterstid betydde isolasjon.

    Avdal
Det gjaldt vel også Vetti gård. Da Carl Lauritz (CL) og jeg besøkte stedet i 1969, kom jeg over en ættetavle som viste at på denne gården hadde bonden hett Jørgen eller Finn annenhver gang. Da jeg besøkte og overnattet på Vetti i 1996, spurte jeg den daværende eieren, Jørgen, om det var en Finn til å overta gården etter ham. Nei, det var det ikke svarte han, jeg har to døtre. At spørsmålet var hyperaktuelt, kunne jeg ikke vite da, men bare 10 dager seinere leste jeg i avisen at Jørgen Vetti var død på vei fra Ingjerdbu der han hadde levert proviant og utstyr. Ingjerdbu var DNTs selvbetjente hytte på Vettismorki. Etter det oppsto det strid om gården, og den var nedlagt som turiststasjon i flere år.

 
Det var ennå ikke tid for å gå til ro. Vi måtte selvsagt bort og titte på fossen, Vettisfossen, Norges høyeste foss med et fritt fall på 275m. Vi hadde blitt kjent med to nye jenter, Ellen og Kristin, som også ble med bort til fossen. Jo da, den er virkelig imponerende. Av en eller annen grunn ville noen gå nærmere fossen. At vi ble blaute, var nå en ting, men å ville bade i den kalde elva i en kulp vi fant der, var en annen. Både CL og jentene forsvant uti, men jeg tok bilde. Isbading har aldri vært noe for meg…..

    Vettisfossen
Dagen etter var vi klare for oppstiging. Været var som det ellers har vært på denne turen, strålende. Fra Vetti og opp til Vettismorki er det en høydeforskjell på nærmere 500m, og det på en avstand av 1 km. Vi fikk nå beundre Vettisfossen ovenifra. Det var bygd et lite rekkverk så vi ikke fikk en flytur i tillegg. Vettismorki er en verden for seg. Her var flere setre, og i 1969 var noen av dem fortsatt i drift på gamlemåten med ysting og kinning. Vi var innom og så budeia i arbeid. På Vestlandet var det vanlig at budeiene gikk opp på setra hver dag og ned om kvelden. En så fort for seg at disse budeiene måtte være nokså spreke for å gjøre jobben på setra. Vi nøt synet av seterstellet, de vakre bøene og kyrne og sauene på beite. Det hele var omkranset av tindene i Hurrungane og urskogen på Vettismorki.

Vettismorki 1969 / 1996


Her skal være flere hundre år gammel urørt furuskog. Dessverre har denne furuskogen blitt utsatt for fluorutslipp fra aluminiumsfabrikken på Årdal, noe som har gjort stor skade på skogen. Vi så ikke så mye til det i 1969, men da jeg kom tilbake hit i 1996, var mange av trærne grå, og dermed døde. Men utslippene fra fabrikken er kraftig redusert nå, så vi får håpe at resten av urskogen vil overleve. Det skal også finnes noe naturlig gran i området, noe som er svært sjeldent på Vestlandet.
       Vi forlot den vakre seterbøen for å fortsette videre mot Friken. I 1996 var det lite liv på seterbøen, men desto flere hytter. Størst var Ingjerdbu, DNTs selvbetjeningshytte. Gressvollene var også i ferd med å gro igjen, sikker på grunn av mangel på beitende dyr. I dag er jo dette et landskapsvernområde noe som setter grenser for hva som kan gjøres av mennesker i området, men det stopper heller ikke gjengroinga.

   Falketind?    Det gikk jevn og trutt oppover mot Fleskedalen der det ligger noen setre som ble brukt av gårdene nede ved Vetti. Det er et frodig og vakkert område, men vi gikk videre oppover.

Nå begynte de forskjellige 2000m toppene å dukke fram, blant andre Stølsnostind og Falketind. Da vi imidlertid nådde opp på Friken, dukket en helt annen fjellverden fram, Hurrungane i all sin velde, med Store Skagastølstind, 2405moh, som den høyeste. På rad og rekke lå en hel rad med topper på over 2300m. Godt vi hadde flott vær! (Hvilket jeg også hadde i 1996). På det høyeste er Friken nesten 1300moh og må være det flotteste utkikspunktet i Jotunheimen. Vi ble stående en god stund bare for å nyte utsikten.

  
Innimellom så vi de karakteristiske U-dalene som spredte seg ut fra fjellmassivet, som Stølsmaradalen, Midtmaradalen og Maradalen, i den nederste har det vært stølsdrift. Dypt, dypt der nede var Utladalen hvor kanskje Norges mest bortgjemte gårdsbruk lå: Vormeli. Det skal være merkede stier der nede, men i følge enkelte beskrivelser er de ikke særlig tilgjengelige. Har tenkt i min villeste fantasi en gang å gå inn Midtmaradalen og opp til hytta på Bandet, rett under Store Skagastølstind, men det får være med fantasiene.

   Midtmaradalen Fra Friken mot Skogadalsbøen
Av en eller annen grunn forlot vi jentene våre på veien ned til Skogadalsbøen. De gjorde sikkert det fornuftige å samle inntrykkene i ro og mak. CL tok seg et bad i bekken med tannpussing innlagt da jentene kom ruslende over brua for å innkvartere seg. Neste dag var været like strålende. Vet ikke om ideen om når å gå over Fannaråken kom, men det var i alle fall den riktige dagen til å gjøre det på. Det ville bringe oss opp i over 2000 meter. Jentene ville være med.

 
Vi startet med å gå nordover til vi kom til Lysebøen og krysset over Utla på brua der. Så bar det oppover Gjertvassdalen. Etter hvert fikk vi Gjertvassbreen rett imot oss, bratt og stygg, med Gjertvasstinden (2351m) rett bak. Flott syn. Så svingte vi nordover, passerte Gjertvatnet og kom opp til Keiserpasset, ca. 1500moh. Bønder i Fortun som hadde setrene sine i Utladalen førte buskapene sine over dette passet når de skulle på setra. Det skjedde ofte om natta fordi da var det skare som kyrne ikke gikk igjennom. Her var det knapt nok snø da vi passerte.

 Gjertvassbreen under Gjertvasstind (2351)
  Keiserpasset med Jervvatnet
Men vi fortsatte videre oppover noe som jeg husker som en enorm steinrøys. Lignet litt på Rondane, men gråere. Stien fortsatte bratt oppover. Plutselig skvatt førstemann til. Han holdt på å tråkke på ei fjellrype. De pleier ikke å fly sin vei når de blir truet, men trykke mot bakken på samme stedet og håpe at kamuflasjen beskyttet dem. Det gjorde den til de grader nå også, men det var litt verre når den la seg til å trykke midt i stien. Da virket jo kamuflasjen mot sin hensikt. Vi valgte å ta bilder av den.

  godt kamuflert fjellrype
Vi øyner toppen av Fannaråken
Endelig kom vi opp på toppen, 2068 meter over havet. Vi hadde valgt rett dag, her var utsikt til Jotunheimen til alle sider. Utrolig. Her oppe var det to hytter. Den ene var Turistforeningens, den andre var meteorologhytta. Her holdt folk til for å måle og observere været. Det måtte være litt av en utfordring. Vi ble fortalt at vanligvis var det skyer eller tåke som dekket toppen det meste av tida. Vi hadde vært usedvanlig heldig med været. For det andre kunne det blåse skikkelig her oppe. Værmannen fortalte det hadde blitt målt vindstyrke opp mot dobbelt orkan dvs. ca. 60m pr. sekund. Da hadde de en følelse av at de skulle blåse bort, men hytta var godt bardunert, så den holdt. Fannaråken har en rekke norske vindrekorder. I dag foregår alle målinger ved hjelp av instrumenter som automatisk sender måleresultatene til Meteorologisk institutt. Denne hytta ble overtatt av Turistforeningen i 1978.                                                                                                     

  Smørstabbreen fra Fannaråken
  De to hyttene på Fannaråken

  Fannaråkens beseirere, 1968
Vi bestemte oss for å vandre videre. Det var en kar som var klar til å føre oss ned Fannaråkbreen. Vi fikk tau og bandt oss sammen slik det var foreskrevet. Vi fikk også beskjed om å dekke oss til. Hvis vi falt, var risikoen for sårinfeksjon stor på grunn av mye bakterier i forurensingen som hadde falt ned på breen. Så bega vi oss nedover i flokk og følge. Følte ingen redsel for å falle i bresprekker, i alle fall øverst på breen, var mer redd for om det var glatt på den nederste delen av breen, blåisen. Men alt gikk fint, vi kom trygt ned. Ikke lenge etter nådde vi fram til Sognefjellshytta. Der var det temmelig fullt, så vi ble spurt om vi kunne dele et firemannsrom. Det sa jentene ja til, og slik ble det. Det var ikke så vanlig på den tida, men det førte bare til at vi måtte ta hensyn til jentene. Jeg sov i alle fall godt den natta.


  Nede fra breen, en lokal regnbyge i det fjerne
Atter en strålende dag. Jeg ble 26 år den dagen! Jentene hadde andre planer enn oss. Vi ville gå videre til Nørstedalsseter. Det hadde jeg gjort to ganger før, men motsatt vei. Synes at den ruta var litt kjedelig, selv om vi hadde utsikt mot Hestbrepiggane og Liabreen og Storevatn, mens Smørstabbreen og Fannaråken var der hvis vi snudde oss. Da Ola og jeg gikk der i 1967, lå det mye snø i stien som sinket oss en del. Det gjorde det ikke nå. Etter hvert fortalte CL at han følte seg ikke i form. Han drakk litt fra alle bekkene vi passerte. Da vi endelig kom ned til Nørstedalsseter, bestemte vi oss for å følge anleggsveien ned til Fortun i stedet for å gå til Sotaseter, en tur som han følte var i tøffeste laget. (Dessuten oppdaget jeg seinere at siste bussen gikk fra Sotaseter dagen før vi ville ha kommet dit!)

  Fannaråken 17. august 1969
  CL vandrer i retning av Hestbrepiggane
  Tørst! Storevatn og Smørstabbreen

  Liabreen

  Nørstedalsseter – farvel

Fortunsdalen var det siste dalføret vi skulle vandre i. Den går fra Nørstedalen og ender ved Skjolden der Fortunsdalselva renner ut i Sognefjorden. Den er på mange måter en typisk dal på Vestlandet. Høye fjell omgir en typisk u-dal med sine klyper (trange passasjer). Vi startet på ca. 1000 moh og endte på 0. Nå hadde jeg ingen problemer med knærne mine, så det ble hyggelig vandring nedover dalen. Her har det ikke vært mye bosetning oppover i dalen, de fleste bodde nederst der dalen flater ut til ei elveslette. Et parti der dalen gjør en sving, har elva skåret seg dypt ned. Her må veien gjøre flere sving for å komme ned til dalbunnen etter hvert. Elva er utbygd, men utbygginga har skjedd i den øverste delen av dalen. En kan kun merke det på vannstanden i elva.

  Fortunsdalen øverst


Til slutt kom vi forbi kraftstasjonen og kirka i Fortun. Da var buss til Kaupanger neste, båt til Flåm og tog til Oslo. En flott fjelltur var fullført.

Det ble en tur der været ble en motiverende faktor. Aldri hatt så mye sammenhengende fint vær på en tur før. Men det var også en tur der været fikk oss til å endre planen om å gå helt til Sotaseter. Vi var slitne av all sola og kanskje drakk vi for lite underveis. Jeg har det slik at hvis jeg først drikker, får jeg fort lyst på noe mer. Det har jeg lært seinere ikke er så lurt. Det var en tur med mange inntrykk som sitter fortsatt. Det er gøy å bla tilbake og se på bildene, men jeg har også vendt tilbake for å gjenoppleve i flotte naturopplevelsene vi hadde, både Aurlandsdalen og Friken. 

2 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg