Ja, da er jeg snart klar igjen. Men har jeg husket på alt: Ryddet leiligheten så den er klar for utleie, malariamedisin, billetter, solkrem, klær for safari, sandaler, bankkort, penger osv osv. Det er mye hodet er fullt av i tider som dette. Det er femte gangen jeg reiser, men det er like travelt (inni meg) for det.
Situasjonen i Kenya er ikke spesielt god. At al-Shabab opererer i Kenya skremmer meg ikke så mye. Den politiske situasjonen er mer usikker, det skal ikke så mye til før en ny voldsbølge kan skylle over landet. Som “turist” føler jeg meg likevel rimelig trygg.
Sist helg fikk jeg mye inspirasjon. Røde Kors hadde kurshelg på Rica hotell Dyreparken, og selv om de bare hadde modeller av dyr fra Afrika, ga det meg inspirasjon til å reise dit igjen. Dyrene på savannen er blitt en slags venner. Å gå tur på savannen er sjelebot for en stakkars nordboer. Da jeg besøkte Crescent Island ved Naivashasjøen for to år siden, hadde jeg en utrolig opplevelse. Hadde en følelse av å vandre i en slags Edens hage. Dyrene gikk fredelig og beitet og flyttet seg bare når vi kom vandrende. Bare gnuenes irriterte grynt forstyrret idyllen. Slik måtte paradis være. Når vi flyttet til huset ved jernbanen, har jeg hatt muligheten til tilsvarende opplevelser hjemmefra. Det har jeg prøvd å utnytte så godt jeg kunne.
Det er ganske fantastisk. Et lite uromoment: Det kan dukke opp rovdyr. Naboen har fortalt at det kan streife løver i området, og gepard skal heller ikke være uvanlig. Hyenenes hyl er hørt om natten.
Dessuten: Jeg har kone og barn der, som venter spent. Nå er det under en uke, jeg kommer, jeg kommer!
Men først skal jeg ta farvel med alle mine venner. Det har vært en travel høst. Synge i to kor; Røde Kors, møte med venner både her og i Lillesand. En tur til Oslo før jeg drar er viktig, treffe Ingrid, mitt barnebarn, som jeg ikke ser for ofte; mine barn og øvrige familie. Det er litt vemodig, men jeg kommer tilbake.
